Etter trekk nummer to var jeg helt borte. Har aldri før følt meg så fjern. En helt annerledes rus på en helt annerledes måte.
Jeg var totalt borte. Klarte tilogmed å ta t-banen i feil retning. Mot Majorstuen. Kanskje lengselen og dragningen mot vest kom til live da jeg tok de første gramma?
Rart er det. Hvordan min kjærlighet til god mat og drikke kan sette hele verden i saktefilm i det øyeblikket jeg lukter noe godt. Og om jeg så får smake det settes den på pause. I sekundet jeg kjenner det på tungespissen.
Altså, i dag var jeg og noen fra klassen på Pascal i Henrik Ibsens gate. Vi dro egentlig for å snakke fransk over et lite kakestykke, men med en gjeng så matglade mennesker blir det ikke mye snakking når smaken tar overhånd og dominerer ut alt annet.
Det var iallefall slik jeg følte det.Jeg koblet helt av. Alt som betød noe var min ekstra mørke sjokoladekake med chilli og koppen med rykende varm café au lait. Det er virkelig i slike stunder jeg elsker livet mitt. Bra mat gjør meg.
Anja, min teaterlærer, sier ofte at jeg blir en romantiker og overromantiserer alt når jeg nyter noe. I dag kjente jeg meg virkelig igjen i uttalelsen hennes.
Her skulle det egentlig vært et bildet, men i min tilstand klarte jeg nesten ingen ting, så bildene ble dårlige.
Nå merket jeg virkelig det ble for mye av akkurat det, matromantisering. Så jeg tror jeg stopper her. (Og mamma, om du fortsatt skulle lure så har jeg ikke røyka. Trekk nummer to menes med andre gang jeg lukter på kaken, kjente den intense kakaoduften og aromaen..)
Det var ikke meningen å romantisere inni en parentes, det bare skjedde. Har egentlig en regel om at alt som står i parenteser må være helt seriøst.
Har også hatt en fin dag på skolen, men nå er jeg så oppspillt i kaker at jeg ikke husker noe av det.
Uansett, bon soir!
Eilif 