Jeg ror alene

Her ror jeg alene med ryggen til, de stedene dit jeg skal dra, jeg ser kun en stripe i vannet, der hvor jeg var.

Fra en rotur med Agnes sist sommer.

Kjenner meg virkelig igjen i denne teksten i dag. Tonje Unstad beskriver så utrolig godt følelsen av å skulle ut i verden. For selvom jeg har venner og familie som støtter meg, skal jeg nå ut på mitt eget eventyr, hvor jeg ror alene.

Selv synes jeg Hanne Krogh har en fantastisk fin versjon av sangen, og for maksimal sentimentalitet når du leser dette innlegget anbefaler jeg å sette den på. Ikke for høyt, bare så du akkurat hører og forstår, og slik at ordene i teksten krabber inn i underbevisstheten din.

Rart er det, hvordan noen sanger og tekster kan beskrive hendelser eller stunder så riktig, som om de ble sendt til oss for å få oss til å forstå. Nå merker jeg at jeg blir for seriøs og filosofisk. Er nok reisefeberen.

Nå er jeg på vei.

Sitter i bilen på vei til Gardermoen, og det er vel først nå jeg virkelig forstår hva jeg skal. Tanken på å forlate alt kjent og trygt til fordel for usikkerhet og vanskeligheter er rar. Og tanker har det vært mye av, for jeg fikk nesten ikke sove i natt. Plutselig kom jeg på ting jeg hadde glemt, som øreproppene mine som lå i en blazer.

Plutselig fikk jeg for meg at det kunne være lurt å dusje en ekstra gang, så det ble også nattetimene brukt til. Ellers satt jeg i vinduskarmen og så ut i mørket.

Om båten tar inn vann får jeg lense med, jeg ror alene. Er det vann og åpent hav hvor enn jeg ser, så ror jeg alene.