Fisk og toast

Forskjellen på mannlige og kvinnelige forfattere er at karakterene i bøker skrevet av kvinner røres det ut to skjeer sukker i kaffen, mens i verk skrevet av menn står det ingenting om kaffen drikkes sort eller ei.

Det er i hovedsak det jeg har funnet ut de siste dagene. Vet ikke helt hvor stor forskjell det utgjør for at det er et godt verk eller ikke, men det er ihvertfall en forskjell. Er menn mindre opptatt av detaljer enn det damer er, eller er det slik at menn tar rutiner som en selvfølge og ikke gidder å skrive noe så selvfølgelig som å ha sukker i kaffen? Ikke vet jeg. Personlig har jeg verken skrevet en bok, eller hatt sukker i kaffen, så jeg vil ikke se meg kvalifisert til å svare på det.

Vi er hos besteforeldrene i familien denne uken. Og disse er virkelig besteforeldre, gamle og koselige. Da de ikke snakker et ord engelsk og min fransk ikke er mye å skryte av har mye av min tid igjen gått til lesing. Dermed er jeg nesten halvveis i øya. Forsåvidt en ganske bra bok.

I dag var jeg tidlig oppe. Virkelig tidlig. Jeg har vært å fisket med Jules hele formiddagen, skuffelsen var ikke kjempe stor da det ikke ble noen fisk, men litt kjipt var det. Fikk i allefall fire timers frisk luft og stille lesestund.

Se for deg at du ikke har spist på ni timer, og da det endelig er middag blir du møtt med et toastjern på spisebordet. Skuffelsen var stor. Virkelig stor. Nesten så jeg trodde det var en spøk. Jeg har aldri vært et særlig toastmenneske, og aldri skjønt folks begeistring av presset, varmt brød.

I går ble mine meninger om toast kraftig endret. I Frankrike er ikke toast ekkle loffskiver, druknet i ketchup og en ussel skinkeflekk fra FirstPrice strødd ihjel med ost. På bordet kom et fat med nøye utvalgte oster, smør og krukker med sennep, samt et stort fat med vellasoterte skinker, alt mellom kokt og speket. Fellesskapet rundt et toastjern kan bli stort, og smaken av sennep, skinke og smeltet chevre, med små biter av roquefort i det hele ga meg en openbaring om toast. Sammen med en spiresalat vendt i en vinnaigerette av balsamiko var det hele så magisk at jeg i det øyeblikket aldri ville spise noe annet igjen.

Jeg har blitt en toaster.

Badekar, plis

I dag er en sånn dag hvor jeg egentlig bare har lyst til å ligge i et badekar, omkranset av telys og musikk fra høytalere fra et annet rom.

Er ikke sikker på hvorfor, men jeg hadde gitt alt i verden for å få noen timer i et badekar akkurat nå. Som om kroppen og sjelen min trenger det for å bli tilfreds. Så om du har et bad med badekar du vil låne bort noen morgentimer i juleferien, skrik ut, da kommer jeg.

Sånn bortsett fra å drømme om badekar og duftlys og badeskum, har jeg kommet så langt som til slutten av Senor Peregrino. Bare 40 sider igjen. Regner med den er et ferdig kapittel (hehe) i livet mitt senere i kveld. Da begynner jeg mest sannsynlig på Øya. Den bør være bra, da både mamma og mormor har sendt meg den, slik at jeg har to helt like eksemplarer. Er den bra kan jeg jo da faktisk lese den to ganger.

Jeg synes å ha hatt rimelig rett om boken jeg nå leser, ganske fin og godt lesestoff, men ingen høydare. Absolutt en kjærringbok. Er litt uenig med omtalene på baksiden at den er årets leseropplevelse(anno 2006), men den er på ingen måte dårlig. Bare litt platt. Uansett er det fint tidsfordriv og gir en passe mulighet for lett ettertanke. Helt ok. Anbefaler den som noe å vile øynene på mellom lenger og mer dype bøker.

Det var ikke meningen at dette skulle bli en bokrapport eller en form for anmeldelse slik jeg skrev uttallige av på ungdomsskolen, men plutselig løp fingrene berserk over tastaturet og nå kan du lese om mine siste dagers leseropplevelse. Slik ble det, og det er greit. Jeg drømmer stadig om det badekaret da.

I går.

Kort oppsumert. Jeg spiste i går kveld. Kort oppsumert.

Du vet når du ikke har spist siden lønsj, og middagen ikke kommer på bordet før klokken halv tolv, når du har så lite energi at du ikke vet om det lureste er å spise eller å legge seg? Valget mitt falt på å spise. Mat. Mye mat.

Ser en bortifra den to timer lange appretiffen startet måltidet med en carpaccio av kamskjell, etterfulgt av havsneiler og chilimajones. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg syntes om de sneglene. Verken vondt eller ekkelt, men ingen favoritt. Jeg regner med det kan bli som med blåskjell. Litt rart og merkelig før man en dag plutselig elsker det. Jeg gleder meg til å elske det.

Etter en seriøs utvidelse av smaksmot med sneglene, kom mer kamskjell, denne gangen stekt i smør og flambert i cognac, på bordet. Jeg liker kamskjell. Så et digert fat med små søte fisk, planert og smørstekt, og så mye bein, små som nåler på grantrær, som satte seg i tenner og i halsen. Hadde det ikke vært for min indre overbevisning om at jeg vil og skal like alt, kunne disse beina tatt knekken på meg.

Hvis du nå tror jeg var mett, tror du riktig. Men når du er i et franskt hjem og spiser fransk mat, er det jo for dumt å stoppe etter fjerde rett. Osten kom på bordet, etterfulgt av en paiform med en mystisk sjokoladepaikake, som ikke kunne tas ut av formen. Den eneste fornuftige måten å spise den på var tydeligvis at alle stakk skjea si opp i formen og gafflet i seg. Eilif lo. Kaffen kom på bordet. Kaffen ble drukket. En eplekakepai kom på bordet. Eilif lo mer og utbrøt av sine lungers fulle kraft noe han aldri ville trodd han skulle si «skal vi virkelig spise mer nå?». Spørsmålet fikk et fint ja, og en eske med marrokanske småkaker kom på bordet i følge med fjorårets flaske lokalproduserte julebrennevin. Takk og god natt. Mett.no.

Jeg er ikke helt sikker på hvor lenge hele denne spiseseansen varte, iogmed klokken stilte seg en time tilbake i løpet av all denne mumsingen. Uansett, det ble sent.

Det høres kanskje ut som at jeg ikke koste meg. Joda, jeg gjorde det. Det var en fin kveld. Men spørsmålet og svaret på hvor mye det skal være mulig å trøkke i seg i løpet av en kveld, er nå utvidet betraktelig hos meg. I dag angrer jeg avlikevel på at jeg ikke tok flere bilder, men sjokket av overflod hindret meg en rekke ganger.

Jeg spiste ikke mye frokost i dag.

Matmarked

Man kan vel ikke være annet en lykkelig, når man blir dratt med på det lokale matmarkedet?

Det er iallefall lykke for meg. Kall meg gjerne enkel, men dette vil jeg leve på lenge. Lokale, sunne, ferske råvarer til en slikk og ingenting er kanskje det som får smilet mitt til å vise seg på sitt sterkeste. Altså, jeg smiler i dag.

I kveld skal Orane og jeg lage middag, fisk står på menyen. Jeg har enda ikke fått med meg hva slags fisk det er, bortsett fra at den var billig, siden vi kjøpte den etter klokken tolv, og ikke før. Hva slags fisk det er har vel egentlig ingen ting å si, så lenge den er fersk. Fersk fisk er kanskje det beste jeg vet å jobbe med, så da vi var på markedet i sted, og jeg så bod opp og bod ned fylt med fisk og skalldyr, rett fra havet, gliste jeg fra øre til øre. Fikk meg også til å savne tiden min på Brødrene Berggren i Sandefjord. Lukten av salt hav og smørflyndre kan vel neste ingenting måles opp mot?

Etterhvert dro vi videre, satt oss ned for et glass hvitvin og prat. Vin før lunsj, og livet er fint. (Det hørtes kanskje litt engstelig ut for min egen del)

Nå er derimot lunsjen fortært og planlegging av neste måltid har allerede begynt. Før jeg viste ord av det var jeg plutselig halveis i boken min i går, og det passet egentlig veldig fint, for like etter jeg postet forrige innlegg, kom postmannen med pakke til meg(hurra). Flere bøker fra mormor, så nå trenger jeg ikke bekymre meg for lite lesestoff en tid fremover. Men jeg tar avlikevel i mot flere bøker. Fortsetter denne leselysten er jeg nok gjennom de fleste ut november, om ikke før!

Nå begynner filleteringen, så vi blogges.

Bøker, nerd, meg

Dagene går i et. Jeg er blitt enda mer overbevist om at Bordeaux er noe av det mer fantastiske verden har å by på. Jeg har nye sko og gode minner. Lest ut boken min har jeg også gjort. Ferie er deilig.

Apropos bok. Her om dagen fikk jeg en pakke med bøker fra mamma. Det var glede. Så nå leser jeg Senor Peregrino. Mistenker den for å være en skikkelig kjærringbok, som alle norsklærere ville elsket. Foreløpig positiv til den altså, jeg liker det. I tillegg har flere nå begynt å spørre om jeg vil de skal sende ned, og det setter jeg bare pris på.

Send en bok a.

Jeg har alltid forundret meg over folk som leser hele tiden, har planlagt sine neste bøker å lese før de engang er halvveis i det de leser, og som kan gå på nordli og kjøpe en bok sånn helt spontant. Plutselig har jeg blitt sånn selv. Vet ikke helt om jeg liker det, for etter min egen mening oser det ganske nerd av slike folk, men da jeg gikk forbi en bokbutikk i LaRochelle i går, kjente jeg plutselig en dragning og lengsel til å se hva de hadde i hyllene. Jeg er offisielt en kjiping.

Det er ikke meningen at dette skal være en bokblogg (selvom en kategori kunne vært gøy, men det synes jeg nå sikkert bare fordi jeg har blitt kjip), men jeg er virkelig fortapt i bøker om dagen. Bør kanskje få meg en ny hobby? Et marsvin eller noe?

Relativt dårlig ide. Desutten liker jeg ikke tanken på å nyte et marsvin med en varm kopp te. Tror jeg holder meg til bøker med det første. Uansett, livet er fint, bøker er fint, vi blogges

Som et eventyr

God morgen bloggen. Ferie er deilig. Kort oppsummert har jeg lest, spist og drukket te. Ganske avslappende. Var på en liten to timers sopptur i går også. Området rundt her vi bor er virkelig fint. Akkurat slik som i eventyrbøkene foreldrene dine leste for deg da du var liten, beskrev vertsfaren min det. Og det er faktisk det. Utrolig idyllisk. Men jeg lurer da på, vil man kunne si det til denne generasjonens barnehagebarn? Det tviler jeg på. For dette er virkelig ikke kulissene til et homoeventyr. Ingen paljetter, intet glitter.

Uansett, glitter eller ei, dette er som et vanlig eventyr! Nå reiser jeg til Bordeaux. Tjolahopp!

Ferie!

Paraplyen har foreløpig ikke vært et kjempekupp, for like etter jeg postet forrige innlegg, tittet solen frem, og siden har den stått på. Ikke om natten da.

Det er jo kanskje like greit, sol altså. Selvom jeg virkelig liker regn og grå høstdager, så skal jeg ikke klage på varmen, den er hjertelig velkommen. Men når sant skal sies, så savner jeg å kunne pakke meg inn i tepper og tykke gensere, sitte forran peisen med en chai latte (ikke kai late, May Conny).

Nå er er mine tre uker på Le comptoir des voyages ferdig, og en etterlengtet høstferie starter i dette sekund. Det skal bli deilig med to uker med ikke annet enn daffing og ostespising.

I år har jeg egentlig lovet meg selv å ikke høre på julemusikk før første november, men jeg tar meg selv i å bryte det løftet gang på gang. Så jeg satt et nytt mål om ikke før høstferien, for da ser det litt lysere ut, og løftet er ikke brutt for mange ganger. Herregud jeg gleder meg. Kanskje mer enn noen gang før også. Home for christmas. 63(!) dager.

Det er kanskje det som er mest dritt med å ikke være i Norge, at jeg går glipp av den magiske desemberstemningen og adventstiden. Tror jeg må lage en julekalender til meg selv eller noe, for å få litt mer spenning. Men. Nå. Er. Det. Ferie!

Regn og ravioli, all the day

I gaar kom regnet. Virkelig. Det har hoelyet ned siden. Gikk derfor til innkjoep av en paraply. En meget fin en faktisk. Desverre blaaser det saa mye, at jeg foeler meg r som den ene musa i Hakkebakkeskogen. Ikke saerlig clasy.

Uansett. Faar se hvor lenge det varer, og om det var et godt kjoep. I fjor regnet det vistnok konstant fra oktober til februar. Hvis det blir tilfelle i aar ogsaa, er jeg glad jeg naa har en paraply.

Jeg vil veldig gjaerne skrive om min ekstraordinaere, spennende hverdag i et franskt kjoekken, men i dag igjen, som de to forbigaaende ukene, har jeg lagd ravioli. I dag fikk jeg riktignok litt variasjon, da jeg brukte en mindre utskjaerer, slik at raviolien ble mindre. Det resulterte bare i mer knotete pasta, og enda mer jobb. Men jeg overlevde, utrolignok. Noe som derimot kunne tatt livet av meg, er at jeg hver dag staar under en kjoelepumpe, som resulterer i en svaert rennende nese, og isfrossede fingre. Raviolilivet er jammen ikke lett.

Lurer ogsaa paa om jeg noen gang vil like ravioli igjen. Etter min utrolige skryting over hvor flink jeg har blitt til aa lage det her paa bloggen, burde jeg nesten invitert paa et stort ravioliparty i romjulen, naar jeg kommer hjem. Kunne jo vaert koselig, men jeg har faatt litt nok paa pastafronten for en stund. Kanskje til sommeren, hvis det hadde vaert interessant? Nei, naa ble det mye tull og prat. Vi bloggges.

Mine innkjøp

Paa loerdag streika mobilladeren min. Det var ganske kjipt. Det er derfor  jeg ikke har vaert tilgjengelig de siste 48 timene, til alle dere som har etterlyst meg og min fantastiske blogging.

Uansett, i dag, etter utplasseringen, gikk jeg en tur i byen for aa faa kjoept meg en ny lader. Det var virkelig ikke lett. For det andre kan jeg go ikke nok fransk til aa spoerre etter en lader, og for det foerste vet jeg jo ikke hvor noenting er. Det ble til en lang spasertur, etterfulgt av mye om og men, 29 euro fattigere og en Iphonelader rikere. Innholdsrik ettermiddag.

Fant en bokhandel paa veien, og siden ingen av vennene mine, moren min, fremmede lesere eller noen har sendt meg noen boeker, ble det til at jeg kjoepte to i dag. Kan ikke huske sist gang jeg leste en bok paa engelsk. Tror det var i niendeklasse. Saa det kan jo bli kult. Velger aa ikke skrive hvilke boeker jeg har kjoept, da jeg ikke vil gi for mye informasjon om meg selv og min personlighet, da dette er en ikke-om-Eilif-blogg. Desutten vil jeg heller ikke roepe om jeg liker daarlige eller gode boeker. Neida, joda.

Bortsett fra min heftige shoppingrunde har jeg i dag lagd ravioli. Woho, det var saann passe fett, kult etc. I gaar var jeg forresten i Bardeaux for aa se kjaeresten til vertssoesteren min spille rugby. Det var ogsaa kult, bortsett fra at jeg ikke skjoenner noenting av reglene. Og Bordeaux var forresten helt fantastisk, saa bare en liten del, men det ar saa utrolig fint. Nesten som en fin versjon av Oslo. Tillogmed en trikk. Jeg elsker trikk. Kanskje det jeg savner mest fra min maaned i hovedstaden.

Dette innlegget ble litt lite og gkort, men slik faar det bli, for naa skal jeg ut en tur. Haaper vannet fortsatt har en grei temperatur.

 

Og livet går sin gang

Dette innlegget skulle blitt postet i går.

Da var to av tre uker på Le comptoir des voyages gjennomført, og jeg har en igjen. Litt synd, for nå begynner jeg å komme litt til rette. I dag fikk jeg faktisk litt variasjon i arbeidet mitt. Joda, jeg lagde ravioli, men denne gangen var det en helt annen type ravioli. Visstnok fra et mellomsøramerikanskt land, der pastaen var gul og fyllet minnet rimelig mye om innholdet i en taco. Så en slags tacoravioli vil jeg tro det var. Digg tror jeg i alle fall det ble, nesten slik at du også kunne likt «fredagstaco», mamma.

Ellers har livet gått sin gang på internatet. Til å bo på et gutteinternat er det overaskende lite slåssing. Det er en del ypping noen ganger, men franskmenn er svært dårlig til å slåss. Det mest dramatiske skjedde kanskje i forrige uke, da det var en som kasta en banan på noen. Igjen ble det ypping, men slag ble det aldri. Kanskje like greit. Men de av dere som følger meg på instagram har kanskje fått med dere hvor hett det noen ganger kan bli. Personlig synes jeg spraydeodorant og lighter er en dårlig idé, men det er jo litt show og.

Ellers har uka gått helt sykt fort. På torsdag var det så langgrunt at jeg ikke hadde mulighet til et bad, men resten av uka har jeg lukta salt og gammel tang. De fleste på internatet har fått med seg at jeg bader i havet. De kaller meg gal og sinnsyk. Men så kom de med konklusjonen at jeg er norsk, så det kan forklare litt. Når man er vant til åtti minusgrader om vinteren er jo femten grader i havet sommer for en fra Norge. Tror de følte seg litt lure da gitt.

Og til de av dere som syntes forrige innlegg om limstiften var morsomt. Det var ikke hensikten, men takk. Jeg var helt seriøs.