Smak

Jeg mener østers virkelig er undervurdert. Det var ikke fantastisk, men ikke så ille som mange skal ha det til. At det har en konsistens som snør vil jeg virkelig avkrefte. Konsistensen synes jeg faktisk var ganske god, litt slik jeg forestiller meg rå blåskjell. Kilende i munnen, glatt og leken. Smaken var også ganske god, en havsmak uten like, hadde det ikke vært for følelsen av å svelge saltvann i tillegg til skjellet, tror jeg at jeg hadde elsket det. For saltvannsmak. Det var det. Litt mye Atlanter i et svelg, men absolutt overkommelig. Avlikevel håper og tror jeg at jeg en dag lærer å elske østers like mye som jeg nå elsker blåskjell, som kunne ha litt den samme startsopplevelsen. Gleder meg allerede til neste gang. Å utvikle egen smak og smaksaspekter er kanskje det morsomste og mest spennende jeg vet. Hvordan sansene mine utvikler seg fra gang til gang, og hvordan jeg plutselig kan synes noe jeg aldri før har likt er godt. Tror jeg blir en østersspiser innen kort tid.

Jeg lurer noen ganger på om smaksløkene mine er litt overmodne, eller om min indre stemme om å ville smake på alt bare har gjort meg gal. For er det normalt å elske mat og smak så mye når man kun er sytten år? Kanskje jeg er gal. Vertsfamilien sier de er helt overasket over hvor mye jeg smaker og spiser, og at de aldri hadde trodd jeg skule like alle de rare ostene de hoster opp. Apropos, på torsdag fikk jeg virkelig øynene opp for roquefort. Har alltid kunnet spise det, men aldri syntes det har vært sånn helt hundre. Før nå. Plutselig er jeg nå helt hekta.

Diskuterte dette med Tone, ei annen som går på kokkeskole i Frankrike, og hun har ikke den samme overbevisning om ost. Konklusjonen ble at jeg tror jeg er litt gal.

Nå ble det litt mye nerdeprat om smak. Vi blogges.