Balsam og tilståelse

Denne uken gikk jeg faktisk to til skritt nærmere voksenlivet (les sokker). På tirsdag var jeg både i møte i banken og kjøpte meg shampo. Jeg trodde ihvertfall jeg kjøpte shampo, men det viste seg å være balsam. Det var kjipt, nå eier jeg balsam.

Uka gikk veldig fort, som egentlig alle ukene dette året har gjort. Jeg synes nesten ikke jeg gjør annet enn å pakke inn og ut av internatbagen. Tiden flyr, men det går fint. Foresten, unnskyld for meget selvgodhet og skryting av at jeg sa det går fint i forrige innlegg. Sant er jo at jeg har det bra, men søndagen like etter nyttår, da jeg akkurat hadde kommet på plass og fant ut at mine kjære venner og min dypt elskede mor som jeg hadde tilbragt all min tid sammen med i to uker ikke var innen rekkevidde og hele femti dager unna, var jeg ikke så kul i ansiktet. Men som beskrevet i forrige innlegg kom jeg jo tilbake til en hverdag, så det satt seg fint til. Desutten er jo femti dager ingen ting i forhold til de hundre og ni dagene forrige semester talte.

Jeg lurer forresten litt på om bloggen er kjedelig og dårlig, er den det? I såfall vil jeg gjerne vite det, for kjedelige blogger er det kjipeste jeg vet om. Men om den da er det vet jeg ikke om jeg vil prøve å gjøre noe med det, for folk som prøver å være morsomme er hakket kjipere enn kjedelige personer.

Grunnen til denne engstelsen og tegnet på dårlig selvtillit er at broren min, som den eneste privilegerte personen i verden som fikk lov til å lese stilene mine, her forleden dag sammenlignet bloggen min med den første stilen jeg skrev i åttendeklasse. Personlig syntes jeg den var helt fantastisk god, men Martinsen ga meg ikke mer enn tre minus. Jeg ble helt sykt skuffet, for den var jo helt sykt bra. I ettertid kan jeg skjønne at en halvannen sides historie om en pingvin som går på ski til Nordpolen, der det ikke var mer enn ett adjektiv på firehundre og femti ord, ikke var helt den nye Roald Dahl – tross vi bærer samme etternavn.

Avslutning på vokseneilif ble forresten bra. Da onsdagen kom dro jeg og de to Antoine’ene til byen for å kjøpe shampo som er shampo. Valget sto da mellom Andrew Barton (som jeg vistnok ikke klarer å uttale ifølge den ene Antoine’en) og head and sholders. Eilif kjøpte den dyreste – var vist ikke helt voksen avlikevel.

Til forsvar var det bare femti centime forskjell, og balsammen fra dagen før var også fra Andrew, så da hadde jeg plutselig et sett. Poenget er at Antoine fant plutselig ut at han skulle kjøpe en hårkur fra samme merket. Før vi viste ordet av det ble det spakveld på rom deux-cent-vingt-deux.

Hårkur, balsam, sjampo og japansk pianomusikk, i omvendt rekkefølge forøvrig, ble stemning. Vi tok ikke ansiktsmakse eller filte neglene til hverandre, men det var utrolig hyggelig og teit. Ganske gøy også. Og absolutt fint for håret mitt, som ikke er kjempetørt og flassette lenger(æsj). Jeg skjønner hvorfor jenter gjør slikt hele tiden. Kvelden ble ikke avsluttet med putekrig, men derimot løvenes konge på fransk, som jeg vil si er hakket bedre. Jeg liker å bo på internat.

Får forresten etterspurt flere bilder av meg selv. Smil, smil. Fin i dress.

Nytt år og blogging

Hei bloggen og godt nytt år!!
Jeg glemte å si ifra, men jeg tok meg en julebloggpauseferie i julen. Jeg har egentlig skrevet et halvt innlegg som skulle blitt publisert lenge før jul, men jeg rakk plutselig aldri å skrive det ferdig. Jeg bør da kanskje ha som et nyttårsforsett å bli flinkere til å blogge oftere. Men jeg har ikke satt noe mål, de holdes jo sjelden.

Avlikevel håper jeg at jeg får blogget mer i år, for jeg liker virkelig å skrive, har bare ikke så mye tid eller alltid overskudd til det. Der følte jeg meg litt som voe med denne forklaringen, men men.

Året har begynt overaskende bra. Det var rart å reise tilbake til LaRochelle, å komme tilbake til en hverdag, som mitt franske liv nå plutselig har blitt. Det ville jeg ikke kalle det før jul, men det er det nå blitt, noe som faktisk er en utrolig god følelse. Lenge leve hverdag. Trist med avskjed med venner og familie, selvfølgelig, men jeg overlever. Nå er det jo faktisk bare en måned til jeg ser dem igjen, da jeg skal hjem i februar for litt forskjellig ting og ærender.

Som sagt er hverdagen i gang. Jeg er allerede på årets tredje bok, drukket en del vin og gått mye i dress. Alt er som det skal være. Jeg har det faktisk veldig godt. Jeg føler nå at jeg kan kalle flere av folkene her venner og Fransken min begynner virkelig å kunne kalles språk også.

Jeg har allerede flere gode historier jeg kunne skrevet om, noen mindre passende enn andre. (Nei fru.Torvik, ikke det du tenkte nå (for dere som ikke skjønte denne ytterst interne interniteten les her)) Noen historier kommer kanskje siden, men ikke i dette innlegget. Vet ikke helt hvor mye jeg vil dele av alle morsomheter som hender meg på bloggen, da jeg liker å være midtpunkt av situajoner og fortelle ferske historier ingen har hørt før. De som da har lest det allerede vil jo av erfaring fra juleferien ikke høre om det på nytt og jeg mister øyeblikket mitt. På en annen side er det kun det jeg har skrevet om her på bloggen jeg husker fra september, oktober og november. Veldig rart egentlig, men sikkert fordi jeg da har gått gjennom og bearbeidet situasjonene i hodet for å kunne fortelle dem her. Uansett, det blir nok noe nedskrevet, i alle fall, og blogging skal det bli. Håper og satser jeg på.

Jeg kunne lage et innlegg av hva jeg fikk til jul, men da hadde jeg virkelig avslørt hvor en kjip og kjedelig person jeg er. Det at jeg har en kategori her på bloggen som heter bok sier jo kanskje alt? Uansett, jeg fikk ikke et eneste klesplagg eller noe slikt som vanlige syttenåringer ønsker seg, men derimot en del julepynt i dansk design. Og det går egentlig greit.

Med en liten forsinkelse ønsker jeg alle igjen et godt nytt år, og håper det har vært bra så langt, jeg er spent på fortsettelsen.

Og ja, jeg hadde en fantastisk jul.