Balsam og tilståelse

Denne uken gikk jeg faktisk to til skritt nærmere voksenlivet (les sokker). På tirsdag var jeg både i møte i banken og kjøpte meg shampo. Jeg trodde ihvertfall jeg kjøpte shampo, men det viste seg å være balsam. Det var kjipt, nå eier jeg balsam.

Uka gikk veldig fort, som egentlig alle ukene dette året har gjort. Jeg synes nesten ikke jeg gjør annet enn å pakke inn og ut av internatbagen. Tiden flyr, men det går fint. Foresten, unnskyld for meget selvgodhet og skryting av at jeg sa det går fint i forrige innlegg. Sant er jo at jeg har det bra, men søndagen like etter nyttår, da jeg akkurat hadde kommet på plass og fant ut at mine kjære venner og min dypt elskede mor som jeg hadde tilbragt all min tid sammen med i to uker ikke var innen rekkevidde og hele femti dager unna, var jeg ikke så kul i ansiktet. Men som beskrevet i forrige innlegg kom jeg jo tilbake til en hverdag, så det satt seg fint til. Desutten er jo femti dager ingen ting i forhold til de hundre og ni dagene forrige semester talte.

Jeg lurer forresten litt på om bloggen er kjedelig og dårlig, er den det? I såfall vil jeg gjerne vite det, for kjedelige blogger er det kjipeste jeg vet om. Men om den da er det vet jeg ikke om jeg vil prøve å gjøre noe med det, for folk som prøver å være morsomme er hakket kjipere enn kjedelige personer.

20140125-121546.jpg Grunnen til denne engstelsen og tegnet på dårlig selvtillit er at broren min, som den eneste privilegerte personen i verden som fikk lov til å lese stilene mine, her forleden dag sammenlignet bloggen min med den første stilen jeg skrev i åttendeklasse. Personlig syntes jeg den var helt fantastisk god, men Martinsen ga meg ikke mer enn tre minus. Jeg ble helt sykt skuffet, for den var jo helt sykt bra. I ettertid kan jeg skjønne at en halvannen sides historie om en pingvin som går på ski til Nordpolen, der det ikke var mer enn ett adjektiv på firehundre og femti ord, ikke var helt den nye Roald Dahl – tross vi bærer samme etternavn.

Avslutning på vokseneilif ble forresten bra. Da onsdagen kom dro jeg og de to Antoine’ene til byen for å kjøpe shampo som er shampo. Valget sto da mellom Andrew Barton (som jeg vistnok ikke klarer å uttale ifølge den ene Antoine’en) og head and sholders. Eilif kjøpte den dyreste – var vist ikke helt voksen avlikevel.

20140125-120332.jpg
Til forsvar var det bare femti centime forskjell, og balsammen fra dagen før var også fra Andrew, så da hadde jeg plutselig et sett. Poenget er at Antoine fant plutselig ut at han skulle kjøpe en hårkur fra samme merket. Før vi viste ordet av det ble det spakveld på rom deux-cent-vingt-deux.

20140125-120422.jpg

20140125-120407.jpg Hårkur, balsam, sjampo og japansk pianomusikk, i omvendt rekkefølge forøvrig, ble stemning. Vi tok ikke ansiktsmakse eller filte neglene til hverandre, men det var utrolig hyggelig og teit. Ganske gøy også. Og absolutt fint for håret mitt, som ikke er kjempetørt og flassette lenger(æsj). Jeg skjønner hvorfor jenter gjør slikt hele tiden. Kvelden ble ikke avsluttet med putekrig, men derimot løvenes konge på fransk, som jeg vil si er hakket bedre. Jeg liker å bo på internat.

20140125-120443.jpg Får forresten etterspurt flere bilder av meg selv. Smil, smil. Fin i dress.

6 tanker på “Balsam og tilståelse

  1. Så velstelt hår da gitt.. Du har funnet nøkkelen.. .
    Syntes du blogger bra jeg. Du skal ikke bry deg om en som ikke blogger selv.. Han aner jo tydelig ikke hva han snakker om 😉 (er veldi glad i deg MF, til tross litt diss)

    Fortsett å kos deg in France.

    Klem

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s