Balsam og tilståelse

Denne uken gikk jeg faktisk to til skritt nærmere voksenlivet (les sokker). På tirsdag var jeg både i møte i banken og kjøpte meg shampo. Jeg trodde ihvertfall jeg kjøpte shampo, men det viste seg å være balsam. Det var kjipt, nå eier jeg balsam.

Uka gikk veldig fort, som egentlig alle ukene dette året har gjort. Jeg synes nesten ikke jeg gjør annet enn å pakke inn og ut av internatbagen. Tiden flyr, men det går fint. Foresten, unnskyld for meget selvgodhet og skryting av at jeg sa det går fint i forrige innlegg. Sant er jo at jeg har det bra, men søndagen like etter nyttår, da jeg akkurat hadde kommet på plass og fant ut at mine kjære venner og min dypt elskede mor som jeg hadde tilbragt all min tid sammen med i to uker ikke var innen rekkevidde og hele femti dager unna, var jeg ikke så kul i ansiktet. Men som beskrevet i forrige innlegg kom jeg jo tilbake til en hverdag, så det satt seg fint til. Desutten er jo femti dager ingen ting i forhold til de hundre og ni dagene forrige semester talte.

Jeg lurer forresten litt på om bloggen er kjedelig og dårlig, er den det? I såfall vil jeg gjerne vite det, for kjedelige blogger er det kjipeste jeg vet om. Men om den da er det vet jeg ikke om jeg vil prøve å gjøre noe med det, for folk som prøver å være morsomme er hakket kjipere enn kjedelige personer.

Grunnen til denne engstelsen og tegnet på dårlig selvtillit er at broren min, som den eneste privilegerte personen i verden som fikk lov til å lese stilene mine, her forleden dag sammenlignet bloggen min med den første stilen jeg skrev i åttendeklasse. Personlig syntes jeg den var helt fantastisk god, men Martinsen ga meg ikke mer enn tre minus. Jeg ble helt sykt skuffet, for den var jo helt sykt bra. I ettertid kan jeg skjønne at en halvannen sides historie om en pingvin som går på ski til Nordpolen, der det ikke var mer enn ett adjektiv på firehundre og femti ord, ikke var helt den nye Roald Dahl – tross vi bærer samme etternavn.

Avslutning på vokseneilif ble forresten bra. Da onsdagen kom dro jeg og de to Antoine’ene til byen for å kjøpe shampo som er shampo. Valget sto da mellom Andrew Barton (som jeg vistnok ikke klarer å uttale ifølge den ene Antoine’en) og head and sholders. Eilif kjøpte den dyreste – var vist ikke helt voksen avlikevel.

Til forsvar var det bare femti centime forskjell, og balsammen fra dagen før var også fra Andrew, så da hadde jeg plutselig et sett. Poenget er at Antoine fant plutselig ut at han skulle kjøpe en hårkur fra samme merket. Før vi viste ordet av det ble det spakveld på rom deux-cent-vingt-deux.

Hårkur, balsam, sjampo og japansk pianomusikk, i omvendt rekkefølge forøvrig, ble stemning. Vi tok ikke ansiktsmakse eller filte neglene til hverandre, men det var utrolig hyggelig og teit. Ganske gøy også. Og absolutt fint for håret mitt, som ikke er kjempetørt og flassette lenger(æsj). Jeg skjønner hvorfor jenter gjør slikt hele tiden. Kvelden ble ikke avsluttet med putekrig, men derimot løvenes konge på fransk, som jeg vil si er hakket bedre. Jeg liker å bo på internat.

Får forresten etterspurt flere bilder av meg selv. Smil, smil. Fin i dress.

Nytt år og blogging

Hei bloggen og godt nytt år!!
Jeg glemte å si ifra, men jeg tok meg en julebloggpauseferie i julen. Jeg har egentlig skrevet et halvt innlegg som skulle blitt publisert lenge før jul, men jeg rakk plutselig aldri å skrive det ferdig. Jeg bør da kanskje ha som et nyttårsforsett å bli flinkere til å blogge oftere. Men jeg har ikke satt noe mål, de holdes jo sjelden.

Avlikevel håper jeg at jeg får blogget mer i år, for jeg liker virkelig å skrive, har bare ikke så mye tid eller alltid overskudd til det. Der følte jeg meg litt som voe med denne forklaringen, men men.

Året har begynt overaskende bra. Det var rart å reise tilbake til LaRochelle, å komme tilbake til en hverdag, som mitt franske liv nå plutselig har blitt. Det ville jeg ikke kalle det før jul, men det er det nå blitt, noe som faktisk er en utrolig god følelse. Lenge leve hverdag. Trist med avskjed med venner og familie, selvfølgelig, men jeg overlever. Nå er det jo faktisk bare en måned til jeg ser dem igjen, da jeg skal hjem i februar for litt forskjellig ting og ærender.

Som sagt er hverdagen i gang. Jeg er allerede på årets tredje bok, drukket en del vin og gått mye i dress. Alt er som det skal være. Jeg har det faktisk veldig godt. Jeg føler nå at jeg kan kalle flere av folkene her venner og Fransken min begynner virkelig å kunne kalles språk også.

Jeg har allerede flere gode historier jeg kunne skrevet om, noen mindre passende enn andre. (Nei fru.Torvik, ikke det du tenkte nå (for dere som ikke skjønte denne ytterst interne interniteten les her)) Noen historier kommer kanskje siden, men ikke i dette innlegget. Vet ikke helt hvor mye jeg vil dele av alle morsomheter som hender meg på bloggen, da jeg liker å være midtpunkt av situajoner og fortelle ferske historier ingen har hørt før. De som da har lest det allerede vil jo av erfaring fra juleferien ikke høre om det på nytt og jeg mister øyeblikket mitt. På en annen side er det kun det jeg har skrevet om her på bloggen jeg husker fra september, oktober og november. Veldig rart egentlig, men sikkert fordi jeg da har gått gjennom og bearbeidet situasjonene i hodet for å kunne fortelle dem her. Uansett, det blir nok noe nedskrevet, i alle fall, og blogging skal det bli. Håper og satser jeg på.

Jeg kunne lage et innlegg av hva jeg fikk til jul, men da hadde jeg virkelig avslørt hvor en kjip og kjedelig person jeg er. Det at jeg har en kategori her på bloggen som heter bok sier jo kanskje alt? Uansett, jeg fikk ikke et eneste klesplagg eller noe slikt som vanlige syttenåringer ønsker seg, men derimot en del julepynt i dansk design. Og det går egentlig greit.

Med en liten forsinkelse ønsker jeg alle igjen et godt nytt år, og håper det har vært bra så langt, jeg er spent på fortsettelsen.

Og ja, jeg hadde en fantastisk jul.

Voksenjul, snart jul

Hei bloggen. Det er rart hvor voksen og selvstendig en kan bli av å være alene i bare tre måneder. På onsdag kjøpte jeg sokker.

Har jo visst at dagen ville komme, men hadde avlikevel aldri sett for meg at jeg skulle gå til kassen og kjøpe og betale for mine egne sokker. Tror det var starten på mitt liv som voksen.

Uansett, desember er her! Hurra! Hurra! Jeg har faktisk ikke sånn kjempe julestemning, men det går egentlig litt greit. Regner med den kommer ganske fint på plass når jeg kommer hjem, som er under to uker til! Det er jo helt sykt ikke lenge til! Nå ble det veldig mye utropstegn, liker egentlig ikke det, for da virker man så veldig engasjert og glad.

De har faktisk pynta på bowlingen vi oppholder oss en del på, når man trodde et sted som det ikke kunne bli mer harry og jævelig, så tar de frem juledekorasjonene.

Men er det noe jeg er, så er det glad! Livet er fint nå, unntatt om morningen da. Jeg prøver å forklare de på rommet mitt at det ikke er lov å snakke før etter halv åtte, men de får seg ikke til å skjønne det. Da blir jeg kjip.

Men etter klokken åtte har jeg det veldig fint. Avlikevel er det noe som er kjipt med å ikke være i en norsk desember og advent. Jeg savner ekstrem kulde, snø og chai latte på Barista. Baking med mormor og julekonserter. Noe annet som suger er at jeg i denne desembermåneden ikke får høre Sonjas sang til julestjernen live. Men når jeg nå går glipp av alt dette tenker jeg mine to små uker hjemme bare blir enda mer magiske og koselige. Nå følte jeg meg ihvertfall enda mer voksen, for er det noe som er hakket mer voksent enn å kjøpe sokker, så er det jo å komme hjem til jul. Føler meg nesten som en julefilm.

LaRochelle sentrum er julekoselig da.

Nå merker jeg at jeg har tilpasset meg min nye hverdag og at den virkelig har begynt. På skolen er det masse som skjer hele tiden, og jeg har nok lekser og prøver ihvertfall. Har fått masse komplimenter på fremgang i fransken min også, så det er gøy! Til tirsdag må jeg skrive ferdig en biografi om August Escoffier, en rimelig kjent fransk kokk, på fransk. Er cirka halvveis. Det tar tid. Tid. Også har jeg noen historieprøver, franskprøver, matteprøver og mer, så tenna har nok å bite i.

Det morsomme med å bo på internat er at man plutselig finner bilder på mobilen man ikke viste om. De synes er er gøy og rart at jeg gjør leker uten bukser. Jeg svarer pardon, men kan desverre ikke gjøre noe med det. Vi blogges.

Oppdatering

Tiden flyr. Nå er det nesten en uke siden jeg skrev sist. Tiden flyr.

Denne uka gikk fort. Paris var fantastisk. I går var det fem uker til jeg kommer hjem. Jeg rekker nesten ikke puste.

Men serr, rugbykamp og Stade de France var kult. Sykt kult. Dritkult. Har også drukket så sykt mye god kaffe. Franskmenn kan kaffe. Og vin. Jeg liker vin. Og ost, men det har jeg nevnt noen ganger før.
Jeg har liksom ikke helt den samme skrivelysten om dagen. Eller tiden, for den saks skyld. Tror egentlig det er et godt tegn. Hadde jeg oppdatert bloggen vært femte minutt hadde jeg ikke kunnet oppleve så mye som jeg gjør. For det gjør jeg. Opplever. Masse inntrykk, hele tiden. Når jeg kommer hjem blir nok vennene mine lei av alle historier og morsomheter. Brødrene mine også. Ikke mamma da. Hun elsker når jeg snakker. Ler gjør hun og. For er det en ting jeg har og gjør, så er det å oppleve sykt mye morsomt og rart. Det eneste som er litt mer merkelig, og som gjør ting enda mer morsomt er at det jo bare er jeg som legger merke til disse vanene og levemåtene franskmennene har, og hvor forskjellig noe er fra Norge. Jeg har jo ingen å dele alle disse tankene med når jeg tenker de, så det har blitt til at jeg nå har masse vitser og referanser som er så Interne at det bare er jeg selv som forstår dem.

Uansett, her kommer noen bilder fra de siste ukene og Paris.

And, nam


Livet er kult på internat, tross alt.

Har også fått gallauniformen min denne uka. Franske gutter er ikke flinke til å ta bilder desverre, så dette bildet er litt så som så. Uansett, Utrolig fint snitt på den, bortsett fra at den virkelig strammer inn og fremhever rumpeballene mine, men hvem sier at det ikke kan være fint? I kvel har vi bare vært oss gutta og Orane, da Sandrine har vært med sine venninner, og derfor kom mennene dems hit. Har spist min første Boeuf Bourguignon. To ord; digg, nam.
For første gang jeg er her slutter lørdagen før halv to. Alle sluknet for en halvtime siden, og de var egentlig greit. Bonne nuit, vi blogges.

Ta det piano

Jeg savner pianoet mitt så sykt. Skikkelig. Mye. Jeg tar meg selv noen ganger i å tenke hvorfor jeg levde før jeg så smått begynte å lære meg å spille piano og ta pianotimer. Det gir liksom livet en helt annen klang(hehee).

Uansett, det er kanskje noe av det jeg ser mest frem til ved å komme hjem til jul, gjenforenelse med pianoet. Er avlikevel litt redd for at jeg skal ha glemt alt og at fingrene ikke vil spille mer. Er jo tross alt ikke kjempe god. Begynte jo faktisk å spille i niende, og selvom det virker som en evighet siden jeg var så liten, er det bare tre år med spilling, noe som egentlig ikke er så mye.

Avlikevel savner jeg det utrolig, og er det en ting jeg virkelig ønsker meg over alt i verden, må det være et elpiano jeg kan trykke inn i mitt fremtidige krypinn om et års tid. For til neste år er det jo faktisk null internat eller vertsfamilie på meg. Da skal jeg jo leve for meg selv, være voksen. Gleder meg. Men gruer meg like mye. Har jeg da et piano jeg kan gjemme meg bak når det blir litt for mye voksenliv på lille meg, så jeg kan koble helt ut av denne verden og konsentrere meg om noe helt annet enn meg selv, blir det kanskje letter å ta resten av hverdagen piano? Ikke vet jeg. Jeg vil ha et piano. Savner det.

Det verste er all musikken jeg hører på for tiden, mye av det har så utrolig kule og gjennomførte pianoakkopagnement. Det gir meg så utrolig kløe i fingrene og en lengsel etter å ikke spille etter noen noter, men la melodien lede meg frem. For det er det beste med å spille, å ikke vite hva som kommer før du plutselig trykker ned en tangent, etterfulgt av en annen, og du plutselig har skapt noe nytt.

Piano, jeg savner deg.

Jeg har en blogg

Betingelsen på at jeg får flytte hjemmefra, helt til Frankrike, er at jeg holder mamma oppdatert på hverdagen min. Enten med daglige samtaler over skype, eller at jeg lager en blogg. Valget er enkelt. I tillegg får jeg dokumentert reisen min. 

Har lest at veien til bloggsuksess er masse bilder. Jeg holder meg til et foreløpig.

Denne franskboka har jeg lånt av mormor. Har bladd gjennom den, kan enda ikke et ord. Null stress, flytter ikke før om seks uker.