Balsam og tilståelse

Denne uken gikk jeg faktisk to til skritt nærmere voksenlivet (les sokker). På tirsdag var jeg både i møte i banken og kjøpte meg shampo. Jeg trodde ihvertfall jeg kjøpte shampo, men det viste seg å være balsam. Det var kjipt, nå eier jeg balsam.

Uka gikk veldig fort, som egentlig alle ukene dette året har gjort. Jeg synes nesten ikke jeg gjør annet enn å pakke inn og ut av internatbagen. Tiden flyr, men det går fint. Foresten, unnskyld for meget selvgodhet og skryting av at jeg sa det går fint i forrige innlegg. Sant er jo at jeg har det bra, men søndagen like etter nyttår, da jeg akkurat hadde kommet på plass og fant ut at mine kjære venner og min dypt elskede mor som jeg hadde tilbragt all min tid sammen med i to uker ikke var innen rekkevidde og hele femti dager unna, var jeg ikke så kul i ansiktet. Men som beskrevet i forrige innlegg kom jeg jo tilbake til en hverdag, så det satt seg fint til. Desutten er jo femti dager ingen ting i forhold til de hundre og ni dagene forrige semester talte.

Jeg lurer forresten litt på om bloggen er kjedelig og dårlig, er den det? I såfall vil jeg gjerne vite det, for kjedelige blogger er det kjipeste jeg vet om. Men om den da er det vet jeg ikke om jeg vil prøve å gjøre noe med det, for folk som prøver å være morsomme er hakket kjipere enn kjedelige personer.

Grunnen til denne engstelsen og tegnet på dårlig selvtillit er at broren min, som den eneste privilegerte personen i verden som fikk lov til å lese stilene mine, her forleden dag sammenlignet bloggen min med den første stilen jeg skrev i åttendeklasse. Personlig syntes jeg den var helt fantastisk god, men Martinsen ga meg ikke mer enn tre minus. Jeg ble helt sykt skuffet, for den var jo helt sykt bra. I ettertid kan jeg skjønne at en halvannen sides historie om en pingvin som går på ski til Nordpolen, der det ikke var mer enn ett adjektiv på firehundre og femti ord, ikke var helt den nye Roald Dahl – tross vi bærer samme etternavn.

Avslutning på vokseneilif ble forresten bra. Da onsdagen kom dro jeg og de to Antoine’ene til byen for å kjøpe shampo som er shampo. Valget sto da mellom Andrew Barton (som jeg vistnok ikke klarer å uttale ifølge den ene Antoine’en) og head and sholders. Eilif kjøpte den dyreste – var vist ikke helt voksen avlikevel.

Til forsvar var det bare femti centime forskjell, og balsammen fra dagen før var også fra Andrew, så da hadde jeg plutselig et sett. Poenget er at Antoine fant plutselig ut at han skulle kjøpe en hårkur fra samme merket. Før vi viste ordet av det ble det spakveld på rom deux-cent-vingt-deux.

Hårkur, balsam, sjampo og japansk pianomusikk, i omvendt rekkefølge forøvrig, ble stemning. Vi tok ikke ansiktsmakse eller filte neglene til hverandre, men det var utrolig hyggelig og teit. Ganske gøy også. Og absolutt fint for håret mitt, som ikke er kjempetørt og flassette lenger(æsj). Jeg skjønner hvorfor jenter gjør slikt hele tiden. Kvelden ble ikke avsluttet med putekrig, men derimot løvenes konge på fransk, som jeg vil si er hakket bedre. Jeg liker å bo på internat.

Får forresten etterspurt flere bilder av meg selv. Smil, smil. Fin i dress.

Voksenjul, snart jul

Hei bloggen. Det er rart hvor voksen og selvstendig en kan bli av å være alene i bare tre måneder. På onsdag kjøpte jeg sokker.

Har jo visst at dagen ville komme, men hadde avlikevel aldri sett for meg at jeg skulle gå til kassen og kjøpe og betale for mine egne sokker. Tror det var starten på mitt liv som voksen.

Uansett, desember er her! Hurra! Hurra! Jeg har faktisk ikke sånn kjempe julestemning, men det går egentlig litt greit. Regner med den kommer ganske fint på plass når jeg kommer hjem, som er under to uker til! Det er jo helt sykt ikke lenge til! Nå ble det veldig mye utropstegn, liker egentlig ikke det, for da virker man så veldig engasjert og glad.

De har faktisk pynta på bowlingen vi oppholder oss en del på, når man trodde et sted som det ikke kunne bli mer harry og jævelig, så tar de frem juledekorasjonene.

Men er det noe jeg er, så er det glad! Livet er fint nå, unntatt om morningen da. Jeg prøver å forklare de på rommet mitt at det ikke er lov å snakke før etter halv åtte, men de får seg ikke til å skjønne det. Da blir jeg kjip.

Men etter klokken åtte har jeg det veldig fint. Avlikevel er det noe som er kjipt med å ikke være i en norsk desember og advent. Jeg savner ekstrem kulde, snø og chai latte på Barista. Baking med mormor og julekonserter. Noe annet som suger er at jeg i denne desembermåneden ikke får høre Sonjas sang til julestjernen live. Men når jeg nå går glipp av alt dette tenker jeg mine to små uker hjemme bare blir enda mer magiske og koselige. Nå følte jeg meg ihvertfall enda mer voksen, for er det noe som er hakket mer voksent enn å kjøpe sokker, så er det jo å komme hjem til jul. Føler meg nesten som en julefilm.

LaRochelle sentrum er julekoselig da.

Nå merker jeg at jeg har tilpasset meg min nye hverdag og at den virkelig har begynt. På skolen er det masse som skjer hele tiden, og jeg har nok lekser og prøver ihvertfall. Har fått masse komplimenter på fremgang i fransken min også, så det er gøy! Til tirsdag må jeg skrive ferdig en biografi om August Escoffier, en rimelig kjent fransk kokk, på fransk. Er cirka halvveis. Det tar tid. Tid. Også har jeg noen historieprøver, franskprøver, matteprøver og mer, så tenna har nok å bite i.

Det morsomme med å bo på internat er at man plutselig finner bilder på mobilen man ikke viste om. De synes er er gøy og rart at jeg gjør leker uten bukser. Jeg svarer pardon, men kan desverre ikke gjøre noe med det. Vi blogges.

Helgen, mat

Denne helgen har vært fin. Stikkord er mat. Jeg har sett gjennom flere av mine tidligere søndagsinnlegg, og tror sikkert over tre fjerdedel av de handler om hva jeg har spist i helgen. Dette blir intet unntak, for her har vi nemlig feirer bursdagen til minstemann i huset, Jules, og når man feirer, samler man familie, og når man samler familie, da spiser man.

Det hele begynte i går kveld. Jeg satt og leste forran peisen, i transe av slutten til «The perks of being a wallflower»(som jeg fikk tilsendt av Åshild sist helg, den var virkelig morsom. Bra bok). En vinflaske sprettes og før jeg rekker å lese ned siden er hele huset fylt til randen av besteforeldre, onkler, tanter og venninner.

Forretten ble servert klokken elleve. Hjemmelaget foie gras. Det var nydelig. Etterfulgt av hjemmelaget confit du canard og et ostefat uten like var kvelden komplett. Jeg føler det blir en stor repetisjon og beskrive hele måltidet, da jeg har beskrevet mitt forhold til mat og det å spise utallige ganger før. Avlikevel, det var helt fantastisk. Jeg la meg i totiden.

I dag våknet jeg til full musikk klokken ti og et kjøkken snudd på hodet av gårsdagen. Bordet var fullt av frokost, vinglass fra i går og rundt satt alle og småspiste, tilberedt neste måltid og sang til gammel Muse. Jeg ble helt satt ut. Personlig var jeg ganske dø etter i går, men man kan jo ikke gjøre annet en å smile når man finner hele familien og festen slik duforlot den kvelden før. Lurer på når de la seg, eller om de la seg, regner med det, for det har gått i hundre siden i morges.

I formiddag var det østers, en fantastisk fårikål lignende rett, ost (!) og en formidabel ostekake til dessert. Ispedd portvin, hvitt og rødt og noen glass champagne har denne helgen vært fantastisk. Virkelig, helt fantastisk.

Nå er jeg så mett og sliten at jeg helst bare vil ligge i fosterstilling. Vurdere å gjøre det og. Vet ikke helt. Kanskje. Jeg lever.

Det ble desverre ingen bilder, da jeg ikke har tatt noen. Jeg er veldig glad i å ikke ha telefonen i lomma om dagen. Når jeg nå bare er tilgjengelig i helgen, så har trangen og mitt eget krav til å være det minsket mye, og jeg er egentlig ikke så avhengig av å være det heller. Selvfølgelig, jeg oppdaterer meg hver fredag, og snakker med mamma og noen venner hver helg, men livet uten å være konstat pålogget er deilig. Egentlig veldig deilig. Tror mobil, Internett og tilgjengelighet ødelegger oss litt, skaper dårlig kunst. Uansett, det kan jeg skrive mer om en annen gang, hvis jeg vil.

Vil og forresten takke for all god respons på forrige innlegg. Det var koselig. I morgen går turen tilbake til internatet. Gleder meg egentlig. Hverdag og skole er godt, virkelig, ihvertfall når en forstår. Vi blogges!

jeg har mot

Denne uka har vært så bra. Vet ikke hvorfor, men det er noe som plutselig har lettet fra skuldrene mine. Dagene går mye fortere og jeg er ikke utslitt lenger. For en måned siden sovnet jeg med en gang jeg la hodet ned, men denne uka har jeg ligget og ikke fått sove flere netter. Det høres kanskje rart ut, men det er lykkefølelse. Nå er jeg heller ikke utslitt når jeg våkner, noe jeg og har vært de siste månedene.

En mulig teori kan være at jeg i det siste har kjøpt kaffe på espressomaskinen i hovedgangen på skolen hver dag. Jeg trenger min kaffe. Og dette er ordentlig kaffe altså, maskinen kværner til og med bønnene sine selv. God og sort. En annen teori kan være at jeg begynte på drageløperen forrige helg. Den var bra. Holdt meg oppe til klokken tolv tirsdag kveld, og da ble den plutselig utlest.

Apropos kaffe og franskmenn. De er kresne på kaffen sin, ikke noe trakterkaffe, det skal de ha. Skal det være så skal det være, og da skal det være espressomaskin. Men noe som forundrer meg er at samtlige av klassekameratene mine og flere andre jeg har sett nærmest dynker den i sukker. Jeg skjønner virkelig ikke at de orker. Alt for søtt, smaker litt som veldig søt frokostblanding med koffein.

Uansett, dagene går i et, og det er deilig. Språket har begynt å løsne. På onsdag var det noe som plutselig klikket i hjernen min, og nå kan jeg føre enkle samtaler på fransk og jeg forstår faktisk skoletimene. Lykke. Det var lys i enden av tunnelen min og.

Jeg har det faktisk utrolig bra, får ikke sagt det nok. Nå er ikke lenger min første tanke hvor mange dager det er til jul og hjemreise når jeg står opp, og jeg teller heller ikke ned til jeg kan gå å legge meg igjen, som jeg har gjort hver dag i flere måneder nå. Det er deilig, når dagen igjen er høydepunktet i løpet av dagen. Ikke natten, mine tyve minutter alene når de andre på rommet røyker eller det første toalettbesøket om morningen.

Dette ble er småskrytete og klissent innlegg. Uansett. Jeg er glad for at jeg gjør dette.

For mangler jeg mening og retning noen gang, så er jeg alene om bor, men jeg vet, og jeg vil og jeg kan, så jeg ror.

Oppdatering

Tiden flyr. Nå er det nesten en uke siden jeg skrev sist. Tiden flyr.

Denne uka gikk fort. Paris var fantastisk. I går var det fem uker til jeg kommer hjem. Jeg rekker nesten ikke puste.

Men serr, rugbykamp og Stade de France var kult. Sykt kult. Dritkult. Har også drukket så sykt mye god kaffe. Franskmenn kan kaffe. Og vin. Jeg liker vin. Og ost, men det har jeg nevnt noen ganger før.
Jeg har liksom ikke helt den samme skrivelysten om dagen. Eller tiden, for den saks skyld. Tror egentlig det er et godt tegn. Hadde jeg oppdatert bloggen vært femte minutt hadde jeg ikke kunnet oppleve så mye som jeg gjør. For det gjør jeg. Opplever. Masse inntrykk, hele tiden. Når jeg kommer hjem blir nok vennene mine lei av alle historier og morsomheter. Brødrene mine også. Ikke mamma da. Hun elsker når jeg snakker. Ler gjør hun og. For er det en ting jeg har og gjør, så er det å oppleve sykt mye morsomt og rart. Det eneste som er litt mer merkelig, og som gjør ting enda mer morsomt er at det jo bare er jeg som legger merke til disse vanene og levemåtene franskmennene har, og hvor forskjellig noe er fra Norge. Jeg har jo ingen å dele alle disse tankene med når jeg tenker de, så det har blitt til at jeg nå har masse vitser og referanser som er så Interne at det bare er jeg selv som forstår dem.

Uansett, her kommer noen bilder fra de siste ukene og Paris.

And, nam


Livet er kult på internat, tross alt.

Har også fått gallauniformen min denne uka. Franske gutter er ikke flinke til å ta bilder desverre, så dette bildet er litt så som så. Uansett, Utrolig fint snitt på den, bortsett fra at den virkelig strammer inn og fremhever rumpeballene mine, men hvem sier at det ikke kan være fint? I kvel har vi bare vært oss gutta og Orane, da Sandrine har vært med sine venninner, og derfor kom mennene dems hit. Har spist min første Boeuf Bourguignon. To ord; digg, nam.
For første gang jeg er her slutter lørdagen før halv to. Alle sluknet for en halvtime siden, og de var egentlig greit. Bonne nuit, vi blogges.

Terte og helg

Denne uka har virkelig gått i et. Slik at jeg verken har hatt tid eller overskudd til å blogge. Kort oppsumert har jeg sovet, spist, telt timene til jeg kan sove, telt timene til neste måltid og snakket fransk.

Sliten gutt, hallo ja.

Fransken har jeg faktisk merket god fremgang med. Det er gøy. Gir meg håp også. Tenker noen ganger at det er litt feil måte å lære fransk på. Altså gjennom naturfag, fransk historie og regnskapslærere som snakker så fort at selv franskmenn ikke skjønner alt de sier. Tenker noen ganger det hadd vært enklere med kun fransk, uten at jeg må få med meg fagkunnskapen i tilleg. Blir litt som om en som aldri har rørt et piano begynner på notene til Hollbergsuitten. Men jeg merker fremgang, og det er fint.

Selvom jeg ikke er en franskekspert riktig enda, tror folk virkelig her at jeg er en engelskekspert. For all del, engelsken min er veldig god nå, etter disse månedene, men da jeg fikk tre hele ark med faguttrykk i natur og helsefag oversatt fra fransk til engelsk, smilte jeg litt. Det var absolutt veldig snillt og søtt gjort, men jeg må beklage og si jeg ikke er så oppdatert på hverken engelske eller for den saks skyld norsk naturfaguttrykk, så det kom liksom ikke så mye til hjelp. Mitt store spørsmål nå er om jeg skal oversette den franske eller den engelske delen til norsk?

I dag lagde vi tarte aux pommes og tarte alsacienne på kjøkkenet. Det var gøy. Jeg må ærlig innrømme at kjøkkentimene har vært litt kjedelige, da vi stort sett bare har øvd på å kutte, noe som ikke er kjempespennende i lengden. Men jeg er forsåvidt glad for det. Jeg har bare blitt bedre, så det har jo kommet til nytte. Desutten er det befriende å vite at hele klassen kan jobbe effektivitet. I Norge var det folk som ikke kunne kutte julliene på slutten av året. Her terpes alt time etter time, og selvom det følger med mye venting og repetisjoner, er det jo nødvendig.

Tertene var gode. Ikke formidable, men veldig gode. Tarte aux pommes er forresten epleterte, og tarte alsacienne er terte med en type vaniljekrem og epler der vaniljekremen er stekt i terteskallet sammen med eplene. Personlig ville jeg nok foretrukket å tilberedt vaniljekremen for seg selv (da den lett blir for varm i ovnen, og det fort kan skilles og dannes en svakt eggerørelignende masse), for så å hatt den over i terteskallet etterpå. Mest fordi en da er sikkeret et godt resultat og en slipper en kornete eksistens, men det er jo mer jobb. Nok tertenerding.

Nå skal vi til Paris. Vet ikke om jeg har nevnt det? For i morgen skal vi se Frankrike-New Zeland, Rugby. Det tror jeg blir sykt kult. Utenom at jeg ikke skjønner et gram av reglene, så liker jeg sporten. Paris venter, så jeg må løpe. Håper vi blogges fra Paris. Er ikke sikker på hvor mye Internett jeg kommer til å møte på. Desutten er det kanskje ikke tid til Internett i en slik by? Håper jeg egentlig ikke det er.

Ta det piano

Jeg savner pianoet mitt så sykt. Skikkelig. Mye. Jeg tar meg selv noen ganger i å tenke hvorfor jeg levde før jeg så smått begynte å lære meg å spille piano og ta pianotimer. Det gir liksom livet en helt annen klang(hehee).

Uansett, det er kanskje noe av det jeg ser mest frem til ved å komme hjem til jul, gjenforenelse med pianoet. Er avlikevel litt redd for at jeg skal ha glemt alt og at fingrene ikke vil spille mer. Er jo tross alt ikke kjempe god. Begynte jo faktisk å spille i niende, og selvom det virker som en evighet siden jeg var så liten, er det bare tre år med spilling, noe som egentlig ikke er så mye.

Avlikevel savner jeg det utrolig, og er det en ting jeg virkelig ønsker meg over alt i verden, må det være et elpiano jeg kan trykke inn i mitt fremtidige krypinn om et års tid. For til neste år er det jo faktisk null internat eller vertsfamilie på meg. Da skal jeg jo leve for meg selv, være voksen. Gleder meg. Men gruer meg like mye. Har jeg da et piano jeg kan gjemme meg bak når det blir litt for mye voksenliv på lille meg, så jeg kan koble helt ut av denne verden og konsentrere meg om noe helt annet enn meg selv, blir det kanskje letter å ta resten av hverdagen piano? Ikke vet jeg. Jeg vil ha et piano. Savner det.

Det verste er all musikken jeg hører på for tiden, mye av det har så utrolig kule og gjennomførte pianoakkopagnement. Det gir meg så utrolig kløe i fingrene og en lengsel etter å ikke spille etter noen noter, men la melodien lede meg frem. For det er det beste med å spille, å ikke vite hva som kommer før du plutselig trykker ned en tangent, etterfulgt av en annen, og du plutselig har skapt noe nytt.

Piano, jeg savner deg.

Smak

Jeg mener østers virkelig er undervurdert. Det var ikke fantastisk, men ikke så ille som mange skal ha det til. At det har en konsistens som snør vil jeg virkelig avkrefte. Konsistensen synes jeg faktisk var ganske god, litt slik jeg forestiller meg rå blåskjell. Kilende i munnen, glatt og leken. Smaken var også ganske god, en havsmak uten like, hadde det ikke vært for følelsen av å svelge saltvann i tillegg til skjellet, tror jeg at jeg hadde elsket det. For saltvannsmak. Det var det. Litt mye Atlanter i et svelg, men absolutt overkommelig. Avlikevel håper og tror jeg at jeg en dag lærer å elske østers like mye som jeg nå elsker blåskjell, som kunne ha litt den samme startsopplevelsen. Gleder meg allerede til neste gang. Å utvikle egen smak og smaksaspekter er kanskje det morsomste og mest spennende jeg vet. Hvordan sansene mine utvikler seg fra gang til gang, og hvordan jeg plutselig kan synes noe jeg aldri før har likt er godt. Tror jeg blir en østersspiser innen kort tid.

Jeg lurer noen ganger på om smaksløkene mine er litt overmodne, eller om min indre stemme om å ville smake på alt bare har gjort meg gal. For er det normalt å elske mat og smak så mye når man kun er sytten år? Kanskje jeg er gal. Vertsfamilien sier de er helt overasket over hvor mye jeg smaker og spiser, og at de aldri hadde trodd jeg skule like alle de rare ostene de hoster opp. Apropos, på torsdag fikk jeg virkelig øynene opp for roquefort. Har alltid kunnet spise det, men aldri syntes det har vært sånn helt hundre. Før nå. Plutselig er jeg nå helt hekta.

Diskuterte dette med Tone, ei annen som går på kokkeskole i Frankrike, og hun har ikke den samme overbevisning om ost. Konklusjonen ble at jeg tror jeg er litt gal.

Nå ble det litt mye nerdeprat om smak. Vi blogges.

Familieselskap

I går, da jeg satt og leste, kom det plutselig en hau av familemedlemmer, tanter og fettete og brødre og svigerinner. Før jeg ante ord av det var årets kjernefamiletreff i gang. Mat, vin, klar, ferdig, gå! Jeg gikk og la meg i firetiden. Å hei du.

Jeg våknet kvart over syv, lys våken, så hele formiddagen har jeg liggi og lest. Øya er fullført og en ny bok er påbegynt. Etter kun tre timers søvn var det virkelig deilig å ikke ha noe på lista. Avlikevel kjenner jeg at jeg ikke er helt i toppform. Nå er jeg faktisk en smule sliten.

Øya var god. Ikke så formidabel og fantastisk som jeg kanskje kunne tenke etter alt godt jeg har hørt om den, men absolutt en søt bok.i dag er det forresten 7uker til jeg kommer hjem. Hurra.

Nå har dag to av famileselskap begynt, og vinglassene ble fylt for en time siden, og nå kom akkurat to digre fat med østers på bordet. Første gang for meg. Ble plutselig veldig spent. Vi blogges.

Fisk og toast

Forskjellen på mannlige og kvinnelige forfattere er at karakterene i bøker skrevet av kvinner røres det ut to skjeer sukker i kaffen, mens i verk skrevet av menn står det ingenting om kaffen drikkes sort eller ei.

Det er i hovedsak det jeg har funnet ut de siste dagene. Vet ikke helt hvor stor forskjell det utgjør for at det er et godt verk eller ikke, men det er ihvertfall en forskjell. Er menn mindre opptatt av detaljer enn det damer er, eller er det slik at menn tar rutiner som en selvfølge og ikke gidder å skrive noe så selvfølgelig som å ha sukker i kaffen? Ikke vet jeg. Personlig har jeg verken skrevet en bok, eller hatt sukker i kaffen, så jeg vil ikke se meg kvalifisert til å svare på det.

Vi er hos besteforeldrene i familien denne uken. Og disse er virkelig besteforeldre, gamle og koselige. Da de ikke snakker et ord engelsk og min fransk ikke er mye å skryte av har mye av min tid igjen gått til lesing. Dermed er jeg nesten halvveis i øya. Forsåvidt en ganske bra bok.

I dag var jeg tidlig oppe. Virkelig tidlig. Jeg har vært å fisket med Jules hele formiddagen, skuffelsen var ikke kjempe stor da det ikke ble noen fisk, men litt kjipt var det. Fikk i allefall fire timers frisk luft og stille lesestund.

Se for deg at du ikke har spist på ni timer, og da det endelig er middag blir du møtt med et toastjern på spisebordet. Skuffelsen var stor. Virkelig stor. Nesten så jeg trodde det var en spøk. Jeg har aldri vært et særlig toastmenneske, og aldri skjønt folks begeistring av presset, varmt brød.

I går ble mine meninger om toast kraftig endret. I Frankrike er ikke toast ekkle loffskiver, druknet i ketchup og en ussel skinkeflekk fra FirstPrice strødd ihjel med ost. På bordet kom et fat med nøye utvalgte oster, smør og krukker med sennep, samt et stort fat med vellasoterte skinker, alt mellom kokt og speket. Fellesskapet rundt et toastjern kan bli stort, og smaken av sennep, skinke og smeltet chevre, med små biter av roquefort i det hele ga meg en openbaring om toast. Sammen med en spiresalat vendt i en vinnaigerette av balsamiko var det hele så magisk at jeg i det øyeblikket aldri ville spise noe annet igjen.

Jeg har blitt en toaster.