Ord fra meg

En ting som gjør meg lei er all klagingen og suttringen over det norske samfunnet nå under valgkampen. Siden jeg ikke kan diskutere det med noen tenkte jeg å skrive det jeg har på hjertet her.

En ting som engasjerer meg er skoledebatten og spørsmålet om hvordan skolen skal være. Det som kanskje irriterer meg mest er alle som klager på lærere og legger skylden over dårlig karakterer og resultater på dem. En ting er barn og ungdommer som ikke vet bedre enn å skylde på andre, men når politikere og voksne henger ut lærerene våre synes jeg det er noe feil.

Jeg har aldri hatt en dårlig lærer eller en lærer som ikke har gjort jobben sin og lært meg det jeg skal. Det eneste som har kunnet ha noe å si for mine karakterer og resultater er min egen innsats og hva jeg selv legger i oppgaven som elev.

Det kan være jeg har vært heldig. Selvfølgelig har jeg hatt lærere jeg ikke har vært like stor fan av, som jeg har irritert meg grenseløst over fordi jeg ikke skjønner solcellepanel eller bøying av verb, men hvem sitt problem er det? Ikke lærerens. Etter året er omme har ikke han noe med meg å gjøre.

Hele barndommen har vi i min familie diskutert og delt meninger rundt middagsbordet. Hver gang brødrene mine eller jeg har klaget over noe eller noen, kommer den samme setningen fra moren min opp, «Er du sikker på at det ikke er du som er problemet?»

For det er vel det som er litt av problemet? At alt handler om oss selv, og at solen og planetene dreier rundt vårt eget hode. Noe annet jeg har lært er at man ikke kommer noe sted uten hardt arbeid. Det har ingen ting å si hvor gode lærerene er om ikke jeg som elev gjør min del av arbeide og forbereder meg og gjør leksene mine.

Dagens, min, generasjon blir oppdratt som prinser og prinsesser og blir hele tiden fortalt at vi kan gjøre og bli hva vi vil. Vi får servert hele verden på sølvfat. Og det er jo helt fantastisk, at vi lever i et samfunn der alle har de samme mulighetene, til å utfolde seg og skape, leve det drømmelivet man drømmer om. Men man bør vel tilføye at du kommer ingen vei uten hardt arbeid. At under hvert Acneskjerf ligger det timer på timer med jobb, og bak det flere timer med skolearbeid.

Men hvorfor blir vi bare minnet på hva vi har krav og rett på, og ikke hva som kreves av oss?

For det er jo for godt til å være sant, at alle skal kunne sveve rundt på et Acneskjerf uten å løfte en finger, og er det en ting vi i Acnegenerasjonen burde fått, så er det et spark i ræva av alle lærere vi har vist en smule obsternasighet til. For det er utrolig mange som tar skolen for gitt og glemmer hvor heldige vi er som får muligheten til å bli og gjøre akkurat hva vi vil. En start på en bedre skole kunne kanskje vært å endre holdningene, ikke lærerene. Og er det en ting lærerene bør svare til foreldre og politikere, så er det at de vil ha mer motiverte og bedre elever.

Det var dagens apell fra meg, bon soir.

Oppdatering

Nå er jeg her, blandt holmer og skjær med toner og vindskjeve ord før så jeg på båter fra brygga, nå er det jeg som ror.

Det var vel omtrent det tankene mine besto av sekundet flyet lettet.

Nå har jeg reist, nå er jeg her, nå, etter atten timers reise er jeg omsider i seng, nydusjet, mett og noe mindre nervøs. Har virkelig fått en helt fantastisk velkomst og en fantastisk hyggelig vertsfamilie som jeg skal bo hos i helgene(skal fortelle mer siden).

En trist avskjed med mor, flytur uten turbulens, masse venting på flyplassen i Paris og enda litt mer venting kan være små stikkord for dagen. Vi som skulle langs vestkysten av Frankrike dro sammen ned i buss, selvfølgelig var Eilif og LaRochelle siste stoppested klokken halv tolv. Altså, jeg er litt dø, men jeg overlever.

Tanken på at eventyret har begynt nå er helt uvirkelig. Nå skjer det, nå lever jeg. Dette blir så fantastisk spennende.

Uansett, bussturen var for all del hyggelig, fikk nesten lest ut boken jeg hadde med, i tillegg til at jeg fant noen som polerte og filte neglene mine.

Og æ ga dæ et smil, og du tok fram din (neil)fil.

Må innrømme at jeg noen ganger under bussturen lurte på hva i all verden jeg gjør ute i store verden, jeg som elsker mitt hjemland og Tønsberg over alt på jord. Plutselig kjørte vi forbi IKEA, og da kom endelig følelsen av hjemme tilbake, og jeg skjønte at dette stedet også kan bli et hjem.

Som sagt var mottagelsenen veldig bra, ble møtt av skolens rektor og vertsfamilien som kjørte meg hjem(mitt nye hjem altså, ligger cirka 40 min fra LaRochelle) og jeg forstår overraskende mye av hva de sier! Mest fordi de snakker engelsk.

Regner og håper de begynner med fransk litt etter hvert. Deilig med en myk start, men vil lære så fort som mulig, for dette blir nok tøft. Og det skal ikke bli slik at alle innlegg starter og slutter med en sangtekst, men vil dele mer av denne med dere, finner den så utrolig fin og ærlig.

Og mangler jeg mening og retning noen gang, så er jeg alene ombord, men jeg vet jeg må videre, for jeg ror.

Jeg ror alene

Her ror jeg alene med ryggen til, de stedene dit jeg skal dra, jeg ser kun en stripe i vannet, der hvor jeg var.

Fra en rotur med Agnes sist sommer.

Kjenner meg virkelig igjen i denne teksten i dag. Tonje Unstad beskriver så utrolig godt følelsen av å skulle ut i verden. For selvom jeg har venner og familie som støtter meg, skal jeg nå ut på mitt eget eventyr, hvor jeg ror alene.

Selv synes jeg Hanne Krogh har en fantastisk fin versjon av sangen, og for maksimal sentimentalitet når du leser dette innlegget anbefaler jeg å sette den på. Ikke for høyt, bare så du akkurat hører og forstår, og slik at ordene i teksten krabber inn i underbevisstheten din.

Rart er det, hvordan noen sanger og tekster kan beskrive hendelser eller stunder så riktig, som om de ble sendt til oss for å få oss til å forstå. Nå merker jeg at jeg blir for seriøs og filosofisk. Er nok reisefeberen.

Nå er jeg på vei.

Sitter i bilen på vei til Gardermoen, og det er vel først nå jeg virkelig forstår hva jeg skal. Tanken på å forlate alt kjent og trygt til fordel for usikkerhet og vanskeligheter er rar. Og tanker har det vært mye av, for jeg fikk nesten ikke sove i natt. Plutselig kom jeg på ting jeg hadde glemt, som øreproppene mine som lå i en blazer.

Plutselig fikk jeg for meg at det kunne være lurt å dusje en ekstra gang, så det ble også nattetimene brukt til. Ellers satt jeg i vinduskarmen og så ut i mørket.

Om båten tar inn vann får jeg lense med, jeg ror alene. Er det vann og åpent hav hvor enn jeg ser, så ror jeg alene.

Kalde føtter

Da jeg våknet til morgen i dag ble jeg plutselig helt sinnsykt nervøs. Kom plutselig til å tenke på at alle andre begynner på skolen i dag. Og i neste sekund tenkte jeg «Hva i all verden er det jeg driver med?».

Hvem tror jeg at jeg er, som overbeviser meg selv om at det å flytte til et helt annet land med en helt annen kultur og et språk jeg absolutt ikke kan kommer til å gå helt fint+? Jeg kunne blitt på trygge Greveskogen og bakt brownies og formkake et år til. Men neida. Eilif skal ut i verden han. Tror jeg aldri har hatt så kalde føtter før.

Fikk roet dem ned. De har det mye bedre nå.

Neida, jeg overlever. Men jeg ble virkelig nervøs. Tanken på at jeg reiser om fjorten dager skremmer meg greit mye.

I tilegg til nervøsiteten sto jeg opp virkelig tidlig i dag. Med andre ord, slitsom dag. Bildet er fra i dag tidlig da vi kjørte til Oslo. Og nei, jeg sang ikke, var bare veldig trøtt.

Ellers var mamma og pappa i Oslo i dag, så vi var og spiste på grünnerløkka. Det var hyggelig.
Foruten om pizza har jeg også i dag spist fyrstekake i anledning Brages fødselsdag i går.

Sjekk ut bloggen til Brage også, hvis du vil ha mer Frankrike-blogglesing.

Håper alle har hatt en fin start på hverdagen. (Neida, følte bare for å være hyggelig og positiv. Fortsatt nervøs, og da er jeg lite hyggelig, men tøflene hjelper virkelig.)