Balsam og tilståelse

Denne uken gikk jeg faktisk to til skritt nærmere voksenlivet (les sokker). På tirsdag var jeg både i møte i banken og kjøpte meg shampo. Jeg trodde ihvertfall jeg kjøpte shampo, men det viste seg å være balsam. Det var kjipt, nå eier jeg balsam.

Uka gikk veldig fort, som egentlig alle ukene dette året har gjort. Jeg synes nesten ikke jeg gjør annet enn å pakke inn og ut av internatbagen. Tiden flyr, men det går fint. Foresten, unnskyld for meget selvgodhet og skryting av at jeg sa det går fint i forrige innlegg. Sant er jo at jeg har det bra, men søndagen like etter nyttår, da jeg akkurat hadde kommet på plass og fant ut at mine kjære venner og min dypt elskede mor som jeg hadde tilbragt all min tid sammen med i to uker ikke var innen rekkevidde og hele femti dager unna, var jeg ikke så kul i ansiktet. Men som beskrevet i forrige innlegg kom jeg jo tilbake til en hverdag, så det satt seg fint til. Desutten er jo femti dager ingen ting i forhold til de hundre og ni dagene forrige semester talte.

Jeg lurer forresten litt på om bloggen er kjedelig og dårlig, er den det? I såfall vil jeg gjerne vite det, for kjedelige blogger er det kjipeste jeg vet om. Men om den da er det vet jeg ikke om jeg vil prøve å gjøre noe med det, for folk som prøver å være morsomme er hakket kjipere enn kjedelige personer.

Grunnen til denne engstelsen og tegnet på dårlig selvtillit er at broren min, som den eneste privilegerte personen i verden som fikk lov til å lese stilene mine, her forleden dag sammenlignet bloggen min med den første stilen jeg skrev i åttendeklasse. Personlig syntes jeg den var helt fantastisk god, men Martinsen ga meg ikke mer enn tre minus. Jeg ble helt sykt skuffet, for den var jo helt sykt bra. I ettertid kan jeg skjønne at en halvannen sides historie om en pingvin som går på ski til Nordpolen, der det ikke var mer enn ett adjektiv på firehundre og femti ord, ikke var helt den nye Roald Dahl – tross vi bærer samme etternavn.

Avslutning på vokseneilif ble forresten bra. Da onsdagen kom dro jeg og de to Antoine’ene til byen for å kjøpe shampo som er shampo. Valget sto da mellom Andrew Barton (som jeg vistnok ikke klarer å uttale ifølge den ene Antoine’en) og head and sholders. Eilif kjøpte den dyreste – var vist ikke helt voksen avlikevel.

Til forsvar var det bare femti centime forskjell, og balsammen fra dagen før var også fra Andrew, så da hadde jeg plutselig et sett. Poenget er at Antoine fant plutselig ut at han skulle kjøpe en hårkur fra samme merket. Før vi viste ordet av det ble det spakveld på rom deux-cent-vingt-deux.

Hårkur, balsam, sjampo og japansk pianomusikk, i omvendt rekkefølge forøvrig, ble stemning. Vi tok ikke ansiktsmakse eller filte neglene til hverandre, men det var utrolig hyggelig og teit. Ganske gøy også. Og absolutt fint for håret mitt, som ikke er kjempetørt og flassette lenger(æsj). Jeg skjønner hvorfor jenter gjør slikt hele tiden. Kvelden ble ikke avsluttet med putekrig, men derimot løvenes konge på fransk, som jeg vil si er hakket bedre. Jeg liker å bo på internat.

Får forresten etterspurt flere bilder av meg selv. Smil, smil. Fin i dress.

Nytt år og blogging

Hei bloggen og godt nytt år!!
Jeg glemte å si ifra, men jeg tok meg en julebloggpauseferie i julen. Jeg har egentlig skrevet et halvt innlegg som skulle blitt publisert lenge før jul, men jeg rakk plutselig aldri å skrive det ferdig. Jeg bør da kanskje ha som et nyttårsforsett å bli flinkere til å blogge oftere. Men jeg har ikke satt noe mål, de holdes jo sjelden.

Avlikevel håper jeg at jeg får blogget mer i år, for jeg liker virkelig å skrive, har bare ikke så mye tid eller alltid overskudd til det. Der følte jeg meg litt som voe med denne forklaringen, men men.

Året har begynt overaskende bra. Det var rart å reise tilbake til LaRochelle, å komme tilbake til en hverdag, som mitt franske liv nå plutselig har blitt. Det ville jeg ikke kalle det før jul, men det er det nå blitt, noe som faktisk er en utrolig god følelse. Lenge leve hverdag. Trist med avskjed med venner og familie, selvfølgelig, men jeg overlever. Nå er det jo faktisk bare en måned til jeg ser dem igjen, da jeg skal hjem i februar for litt forskjellig ting og ærender.

Som sagt er hverdagen i gang. Jeg er allerede på årets tredje bok, drukket en del vin og gått mye i dress. Alt er som det skal være. Jeg har det faktisk veldig godt. Jeg føler nå at jeg kan kalle flere av folkene her venner og Fransken min begynner virkelig å kunne kalles språk også.

Jeg har allerede flere gode historier jeg kunne skrevet om, noen mindre passende enn andre. (Nei fru.Torvik, ikke det du tenkte nå (for dere som ikke skjønte denne ytterst interne interniteten les her)) Noen historier kommer kanskje siden, men ikke i dette innlegget. Vet ikke helt hvor mye jeg vil dele av alle morsomheter som hender meg på bloggen, da jeg liker å være midtpunkt av situajoner og fortelle ferske historier ingen har hørt før. De som da har lest det allerede vil jo av erfaring fra juleferien ikke høre om det på nytt og jeg mister øyeblikket mitt. På en annen side er det kun det jeg har skrevet om her på bloggen jeg husker fra september, oktober og november. Veldig rart egentlig, men sikkert fordi jeg da har gått gjennom og bearbeidet situasjonene i hodet for å kunne fortelle dem her. Uansett, det blir nok noe nedskrevet, i alle fall, og blogging skal det bli. Håper og satser jeg på.

Jeg kunne lage et innlegg av hva jeg fikk til jul, men da hadde jeg virkelig avslørt hvor en kjip og kjedelig person jeg er. Det at jeg har en kategori her på bloggen som heter bok sier jo kanskje alt? Uansett, jeg fikk ikke et eneste klesplagg eller noe slikt som vanlige syttenåringer ønsker seg, men derimot en del julepynt i dansk design. Og det går egentlig greit.

Med en liten forsinkelse ønsker jeg alle igjen et godt nytt år, og håper det har vært bra så langt, jeg er spent på fortsettelsen.

Og ja, jeg hadde en fantastisk jul.

Voksenjul, snart jul

Hei bloggen. Det er rart hvor voksen og selvstendig en kan bli av å være alene i bare tre måneder. På onsdag kjøpte jeg sokker.

Har jo visst at dagen ville komme, men hadde avlikevel aldri sett for meg at jeg skulle gå til kassen og kjøpe og betale for mine egne sokker. Tror det var starten på mitt liv som voksen.

Uansett, desember er her! Hurra! Hurra! Jeg har faktisk ikke sånn kjempe julestemning, men det går egentlig litt greit. Regner med den kommer ganske fint på plass når jeg kommer hjem, som er under to uker til! Det er jo helt sykt ikke lenge til! Nå ble det veldig mye utropstegn, liker egentlig ikke det, for da virker man så veldig engasjert og glad.

De har faktisk pynta på bowlingen vi oppholder oss en del på, når man trodde et sted som det ikke kunne bli mer harry og jævelig, så tar de frem juledekorasjonene.

Men er det noe jeg er, så er det glad! Livet er fint nå, unntatt om morningen da. Jeg prøver å forklare de på rommet mitt at det ikke er lov å snakke før etter halv åtte, men de får seg ikke til å skjønne det. Da blir jeg kjip.

Men etter klokken åtte har jeg det veldig fint. Avlikevel er det noe som er kjipt med å ikke være i en norsk desember og advent. Jeg savner ekstrem kulde, snø og chai latte på Barista. Baking med mormor og julekonserter. Noe annet som suger er at jeg i denne desembermåneden ikke får høre Sonjas sang til julestjernen live. Men når jeg nå går glipp av alt dette tenker jeg mine to små uker hjemme bare blir enda mer magiske og koselige. Nå følte jeg meg ihvertfall enda mer voksen, for er det noe som er hakket mer voksent enn å kjøpe sokker, så er det jo å komme hjem til jul. Føler meg nesten som en julefilm.

LaRochelle sentrum er julekoselig da.

Nå merker jeg at jeg har tilpasset meg min nye hverdag og at den virkelig har begynt. På skolen er det masse som skjer hele tiden, og jeg har nok lekser og prøver ihvertfall. Har fått masse komplimenter på fremgang i fransken min også, så det er gøy! Til tirsdag må jeg skrive ferdig en biografi om August Escoffier, en rimelig kjent fransk kokk, på fransk. Er cirka halvveis. Det tar tid. Tid. Også har jeg noen historieprøver, franskprøver, matteprøver og mer, så tenna har nok å bite i.

Det morsomme med å bo på internat er at man plutselig finner bilder på mobilen man ikke viste om. De synes er er gøy og rart at jeg gjør leker uten bukser. Jeg svarer pardon, men kan desverre ikke gjøre noe med det. Vi blogges.

jeg har mot

Denne uka har vært så bra. Vet ikke hvorfor, men det er noe som plutselig har lettet fra skuldrene mine. Dagene går mye fortere og jeg er ikke utslitt lenger. For en måned siden sovnet jeg med en gang jeg la hodet ned, men denne uka har jeg ligget og ikke fått sove flere netter. Det høres kanskje rart ut, men det er lykkefølelse. Nå er jeg heller ikke utslitt når jeg våkner, noe jeg og har vært de siste månedene.

En mulig teori kan være at jeg i det siste har kjøpt kaffe på espressomaskinen i hovedgangen på skolen hver dag. Jeg trenger min kaffe. Og dette er ordentlig kaffe altså, maskinen kværner til og med bønnene sine selv. God og sort. En annen teori kan være at jeg begynte på drageløperen forrige helg. Den var bra. Holdt meg oppe til klokken tolv tirsdag kveld, og da ble den plutselig utlest.

Apropos kaffe og franskmenn. De er kresne på kaffen sin, ikke noe trakterkaffe, det skal de ha. Skal det være så skal det være, og da skal det være espressomaskin. Men noe som forundrer meg er at samtlige av klassekameratene mine og flere andre jeg har sett nærmest dynker den i sukker. Jeg skjønner virkelig ikke at de orker. Alt for søtt, smaker litt som veldig søt frokostblanding med koffein.

Uansett, dagene går i et, og det er deilig. Språket har begynt å løsne. På onsdag var det noe som plutselig klikket i hjernen min, og nå kan jeg føre enkle samtaler på fransk og jeg forstår faktisk skoletimene. Lykke. Det var lys i enden av tunnelen min og.

Jeg har det faktisk utrolig bra, får ikke sagt det nok. Nå er ikke lenger min første tanke hvor mange dager det er til jul og hjemreise når jeg står opp, og jeg teller heller ikke ned til jeg kan gå å legge meg igjen, som jeg har gjort hver dag i flere måneder nå. Det er deilig, når dagen igjen er høydepunktet i løpet av dagen. Ikke natten, mine tyve minutter alene når de andre på rommet røyker eller det første toalettbesøket om morningen.

Dette ble er småskrytete og klissent innlegg. Uansett. Jeg er glad for at jeg gjør dette.

For mangler jeg mening og retning noen gang, så er jeg alene om bor, men jeg vet, og jeg vil og jeg kan, så jeg ror.

Badekar, plis

I dag er en sånn dag hvor jeg egentlig bare har lyst til å ligge i et badekar, omkranset av telys og musikk fra høytalere fra et annet rom.

Er ikke sikker på hvorfor, men jeg hadde gitt alt i verden for å få noen timer i et badekar akkurat nå. Som om kroppen og sjelen min trenger det for å bli tilfreds. Så om du har et bad med badekar du vil låne bort noen morgentimer i juleferien, skrik ut, da kommer jeg.

Sånn bortsett fra å drømme om badekar og duftlys og badeskum, har jeg kommet så langt som til slutten av Senor Peregrino. Bare 40 sider igjen. Regner med den er et ferdig kapittel (hehe) i livet mitt senere i kveld. Da begynner jeg mest sannsynlig på Øya. Den bør være bra, da både mamma og mormor har sendt meg den, slik at jeg har to helt like eksemplarer. Er den bra kan jeg jo da faktisk lese den to ganger.

Jeg synes å ha hatt rimelig rett om boken jeg nå leser, ganske fin og godt lesestoff, men ingen høydare. Absolutt en kjærringbok. Er litt uenig med omtalene på baksiden at den er årets leseropplevelse(anno 2006), men den er på ingen måte dårlig. Bare litt platt. Uansett er det fint tidsfordriv og gir en passe mulighet for lett ettertanke. Helt ok. Anbefaler den som noe å vile øynene på mellom lenger og mer dype bøker.

Det var ikke meningen at dette skulle bli en bokrapport eller en form for anmeldelse slik jeg skrev uttallige av på ungdomsskolen, men plutselig løp fingrene berserk over tastaturet og nå kan du lese om mine siste dagers leseropplevelse. Slik ble det, og det er greit. Jeg drømmer stadig om det badekaret da.

Bøker, nerd, meg

Dagene går i et. Jeg er blitt enda mer overbevist om at Bordeaux er noe av det mer fantastiske verden har å by på. Jeg har nye sko og gode minner. Lest ut boken min har jeg også gjort. Ferie er deilig.

Apropos bok. Her om dagen fikk jeg en pakke med bøker fra mamma. Det var glede. Så nå leser jeg Senor Peregrino. Mistenker den for å være en skikkelig kjærringbok, som alle norsklærere ville elsket. Foreløpig positiv til den altså, jeg liker det. I tillegg har flere nå begynt å spørre om jeg vil de skal sende ned, og det setter jeg bare pris på.

Send en bok a.

Jeg har alltid forundret meg over folk som leser hele tiden, har planlagt sine neste bøker å lese før de engang er halvveis i det de leser, og som kan gå på nordli og kjøpe en bok sånn helt spontant. Plutselig har jeg blitt sånn selv. Vet ikke helt om jeg liker det, for etter min egen mening oser det ganske nerd av slike folk, men da jeg gikk forbi en bokbutikk i LaRochelle i går, kjente jeg plutselig en dragning og lengsel til å se hva de hadde i hyllene. Jeg er offisielt en kjiping.

Det er ikke meningen at dette skal være en bokblogg (selvom en kategori kunne vært gøy, men det synes jeg nå sikkert bare fordi jeg har blitt kjip), men jeg er virkelig fortapt i bøker om dagen. Bør kanskje få meg en ny hobby? Et marsvin eller noe?

Relativt dårlig ide. Desutten liker jeg ikke tanken på å nyte et marsvin med en varm kopp te. Tror jeg holder meg til bøker med det første. Uansett, livet er fint, bøker er fint, vi blogges

Regn og ravioli, all the day

I gaar kom regnet. Virkelig. Det har hoelyet ned siden. Gikk derfor til innkjoep av en paraply. En meget fin en faktisk. Desverre blaaser det saa mye, at jeg foeler meg r som den ene musa i Hakkebakkeskogen. Ikke saerlig clasy.

Uansett. Faar se hvor lenge det varer, og om det var et godt kjoep. I fjor regnet det vistnok konstant fra oktober til februar. Hvis det blir tilfelle i aar ogsaa, er jeg glad jeg naa har en paraply.

Jeg vil veldig gjaerne skrive om min ekstraordinaere, spennende hverdag i et franskt kjoekken, men i dag igjen, som de to forbigaaende ukene, har jeg lagd ravioli. I dag fikk jeg riktignok litt variasjon, da jeg brukte en mindre utskjaerer, slik at raviolien ble mindre. Det resulterte bare i mer knotete pasta, og enda mer jobb. Men jeg overlevde, utrolignok. Noe som derimot kunne tatt livet av meg, er at jeg hver dag staar under en kjoelepumpe, som resulterer i en svaert rennende nese, og isfrossede fingre. Raviolilivet er jammen ikke lett.

Lurer ogsaa paa om jeg noen gang vil like ravioli igjen. Etter min utrolige skryting over hvor flink jeg har blitt til aa lage det her paa bloggen, burde jeg nesten invitert paa et stort ravioliparty i romjulen, naar jeg kommer hjem. Kunne jo vaert koselig, men jeg har faatt litt nok paa pastafronten for en stund. Kanskje til sommeren, hvis det hadde vaert interessant? Nei, naa ble det mye tull og prat. Vi bloggges.

Lime

Etter overskriften å dømme tror du nå kanskje jeg har blitt helt hekta på lime og syrlighet, men nei, denne gangen handler det overaskende nok ikke om mat.

For, er det en ting franskmenn er overdrevent gode på, så må det være å bruke limstift. Er det en ting jeg virkelig hater, så må det være å bruke limstift.

Den ekkle, klissete massen, som ikke klarer å holde seg inni lokket sitt, som alltid på eller annen måte klarer å lirke seg ut og gjør hele penalet klissete etter kun en gangs bruk. Og som hver gang du bruker den lager en liten klump med lim som selvfølgelig fester seg på kanten av arket, så når du da må ta den vekk for å ikke lime fast sidene, blir du helt klissete og ekkel på tommel og pekefinger. Ikke limer den noe godt heller. Når jeg tenker meg om gjør den ingenting godt. Bare fælt. Derimot tenker jeg at jeg har det ganske godt som kan irritere meg over en limstift.

Avlikevel, den er helt forferdelig, en elendig patent. Jeg husker da jeg var ferdig i fjerdeklasse og endelig skulle begynne i femteklasse, stolt og kry over å endelig slippe småskolens grin og mas, og endelig bli kvitt alt av innlimninger og limstiftkliss. Da jeg tok det steget, over til mellomtrinnet, trodde jeg at jeg hadde sagt farvell og adjø til min siste limstift.

Men den gang ei. Da jeg kom til Frankrike, og læreren min sa jeg måtte kjøpe en limstift, gliste jeg litt. En barndomsnostalgi av klissete fingre og halvøse papirer i en kladdebok virket som et søtt minne.

I dag, en måned etterpå, smiler jeg ikke. Gir ikke limstiften en brøkdel av et smil engang. Jeg hater den. Virkelig hater den. Hat er et sterk ord, jeg vet, men det er det jeg føler. Og selvfølgelig vil skjebnen meg så vondt at jeg er nødt til å bruke den bortimot hver dag.

For franskmenn, eller mer bestemt franske lærere, de elsker den. Derfor gir de bort dusinvis av ark og papirer som de forventer vi skal lime inn i bøkene våre. En lærer har kopiert en halv bok som vi deretter har vidrelimt inn i kladdeboka. Enda bedre er de lærerene som ber oss rive ut siden fra en bok for så å lime den inn i en annen.

Jeg tuller faktisk ikke, det er helt sant. Jeg fikk et lite sjokk en av de første dagene, da den ene læreren min mumlet noe småfranskt, og i sekundet etterpå hører en papirriving i hele klasserommet, og jeg titter opp fra tankene mine og ser hele klassen rive side opp og side ned av hele første kapittel for så å lime den over i skriveboka. Virkelig ikke normalt. Med mindre du går på skole i Frankrike da, da er det ganske normalt.

Det var dagens lille apell fra meg. Konklusjon, jeg hater limstifter. Får helt fnatt. Jeg hater å lime.

Viking?

Er det en felles referanse, og noe alle franskmenn har sett, så er det Astrix og Obelix – oppdrag Cleopatra.

Viste jo at tegneserien var fransk, og regnet da med at franskmenn likte den, siden franskmenn liker franske ting. Men at de forguder og elsker filmen så høyt, og kan alle replikkene på rams, hadde jeg ikke trodd. Og nå tror du jeg overdriver, men det gjør jeg ikke, det kommer opp i en eller annen sammenheng minst hver dag. Tror det virker på samme måte som at alle nordmenn kan hele Reisen til julestjernen utenatt og refererer til den. Eller, er det kanskje bare meg?

Det begynner med at jeg forteller at jeg er norsk, de spør om jeg fryser fordi det blåser typ hele tiden, jeg sier nei, jeg er viking. De ler før de brått blir helt stille og spør i kor Have you seen Asterix et Obelix? Før jeg rekker å svare har jeg fått halve manuset ramset opp på flattrende fransk.

Og jeg tuller ikke, alle referer til den. Vertsfamilien, klassekamerater, de andre på rommet. Hele tiden. Tror jeg må se den på fransk for å komme et skritt nærmere fransk humor.

Utenom snakk om Asterix og Obelix har jeg ikke gjort stort. Historienerden i meg har kommet litt frem etterhvert i samtalene, som irritere meg når de forbinder dem med vikinger, for Asterix og Obelix var vel strengt tatt ikke vikinger, men gallere? Er jo bare typ tusen års forskjell. Det bør jo de vite, som forguder det så veldig. Kan jo ikke fortelle dem det heller, vil ikke virke frekk og viktigper, men det er jeg jo. Foreløpig ler jeg hånelig av dem inni meg. Neida, joda, litt.

Nå er skoledagen snart over, bare fire timer igjen, hurra! Så er det mer ost og lekser i kveld, før kjøkken og helg i morgen. Jeg gleder meg. Salut.

Nyttige ord

Du vet alle de ordene som ikke står i ordboka, og de setningene du ikke lærer av en lærer, men som er grunnleggende i et språk?

En ting jeg fikk før jeg dro, men som jeg ikke har fortalt om enda, er kanskje verdens mest fantastiske, smarteste ordbok.

Det var noe Helene og fru Torvik, som jeg fikk den av, mente jeg bare måtte ha, og at jeg helt sikkert kommer til å få bruk for.

Men hvis jeg noen gang får bruk for dette, er jeg ikke sikker på om jeg ville oppdatert dere med det.

Uansett, det er kjekt å vite hvordan jeg skal bli sur på fransk, eller hvordan jeg skal gå frem..

Har vært etterspørsel etter fler bilder av meg, her er jeg.

Ellers går livet sin gode gang. Jeg spiser mer ost, og har det bra, men vurderer virkelig å kutte ut desserten etter hvert måltid nå. Kroppen min har virkelig ikke godt av så mye pudding og kompotter, i tillegg til all osten, som jeg virkelig ikke kan eller klarer å kutte ut. Jeg er blitt en osteelsker. J’adore le fromage.

(Og fru Torvik, du skal selvfølgelig få vite hvilke sider i boken jeg har fått bruk for. Regner med det var tanken bak det hele, din nysgjerrigper. Sender deg en Mail)