Terte og helg

Denne uka har virkelig gått i et. Slik at jeg verken har hatt tid eller overskudd til å blogge. Kort oppsumert har jeg sovet, spist, telt timene til jeg kan sove, telt timene til neste måltid og snakket fransk.

Sliten gutt, hallo ja.

Fransken har jeg faktisk merket god fremgang med. Det er gøy. Gir meg håp også. Tenker noen ganger at det er litt feil måte å lære fransk på. Altså gjennom naturfag, fransk historie og regnskapslærere som snakker så fort at selv franskmenn ikke skjønner alt de sier. Tenker noen ganger det hadd vært enklere med kun fransk, uten at jeg må få med meg fagkunnskapen i tilleg. Blir litt som om en som aldri har rørt et piano begynner på notene til Hollbergsuitten. Men jeg merker fremgang, og det er fint.

Selvom jeg ikke er en franskekspert riktig enda, tror folk virkelig her at jeg er en engelskekspert. For all del, engelsken min er veldig god nå, etter disse månedene, men da jeg fikk tre hele ark med faguttrykk i natur og helsefag oversatt fra fransk til engelsk, smilte jeg litt. Det var absolutt veldig snillt og søtt gjort, men jeg må beklage og si jeg ikke er så oppdatert på hverken engelske eller for den saks skyld norsk naturfaguttrykk, så det kom liksom ikke så mye til hjelp. Mitt store spørsmål nå er om jeg skal oversette den franske eller den engelske delen til norsk?

I dag lagde vi tarte aux pommes og tarte alsacienne på kjøkkenet. Det var gøy. Jeg må ærlig innrømme at kjøkkentimene har vært litt kjedelige, da vi stort sett bare har øvd på å kutte, noe som ikke er kjempespennende i lengden. Men jeg er forsåvidt glad for det. Jeg har bare blitt bedre, så det har jo kommet til nytte. Desutten er det befriende å vite at hele klassen kan jobbe effektivitet. I Norge var det folk som ikke kunne kutte julliene på slutten av året. Her terpes alt time etter time, og selvom det følger med mye venting og repetisjoner, er det jo nødvendig.

Tertene var gode. Ikke formidable, men veldig gode. Tarte aux pommes er forresten epleterte, og tarte alsacienne er terte med en type vaniljekrem og epler der vaniljekremen er stekt i terteskallet sammen med eplene. Personlig ville jeg nok foretrukket å tilberedt vaniljekremen for seg selv (da den lett blir for varm i ovnen, og det fort kan skilles og dannes en svakt eggerørelignende masse), for så å hatt den over i terteskallet etterpå. Mest fordi en da er sikkeret et godt resultat og en slipper en kornete eksistens, men det er jo mer jobb. Nok tertenerding.

Nå skal vi til Paris. Vet ikke om jeg har nevnt det? For i morgen skal vi se Frankrike-New Zeland, Rugby. Det tror jeg blir sykt kult. Utenom at jeg ikke skjønner et gram av reglene, så liker jeg sporten. Paris venter, så jeg må løpe. Håper vi blogges fra Paris. Er ikke sikker på hvor mye Internett jeg kommer til å møte på. Desutten er det kanskje ikke tid til Internett i en slik by? Håper jeg egentlig ikke det er.

Ta det piano

Jeg savner pianoet mitt så sykt. Skikkelig. Mye. Jeg tar meg selv noen ganger i å tenke hvorfor jeg levde før jeg så smått begynte å lære meg å spille piano og ta pianotimer. Det gir liksom livet en helt annen klang(hehee).

Uansett, det er kanskje noe av det jeg ser mest frem til ved å komme hjem til jul, gjenforenelse med pianoet. Er avlikevel litt redd for at jeg skal ha glemt alt og at fingrene ikke vil spille mer. Er jo tross alt ikke kjempe god. Begynte jo faktisk å spille i niende, og selvom det virker som en evighet siden jeg var så liten, er det bare tre år med spilling, noe som egentlig ikke er så mye.

Avlikevel savner jeg det utrolig, og er det en ting jeg virkelig ønsker meg over alt i verden, må det være et elpiano jeg kan trykke inn i mitt fremtidige krypinn om et års tid. For til neste år er det jo faktisk null internat eller vertsfamilie på meg. Da skal jeg jo leve for meg selv, være voksen. Gleder meg. Men gruer meg like mye. Har jeg da et piano jeg kan gjemme meg bak når det blir litt for mye voksenliv på lille meg, så jeg kan koble helt ut av denne verden og konsentrere meg om noe helt annet enn meg selv, blir det kanskje letter å ta resten av hverdagen piano? Ikke vet jeg. Jeg vil ha et piano. Savner det.

Det verste er all musikken jeg hører på for tiden, mye av det har så utrolig kule og gjennomførte pianoakkopagnement. Det gir meg så utrolig kløe i fingrene og en lengsel etter å ikke spille etter noen noter, men la melodien lede meg frem. For det er det beste med å spille, å ikke vite hva som kommer før du plutselig trykker ned en tangent, etterfulgt av en annen, og du plutselig har skapt noe nytt.

Piano, jeg savner deg.

Smak

Jeg mener østers virkelig er undervurdert. Det var ikke fantastisk, men ikke så ille som mange skal ha det til. At det har en konsistens som snør vil jeg virkelig avkrefte. Konsistensen synes jeg faktisk var ganske god, litt slik jeg forestiller meg rå blåskjell. Kilende i munnen, glatt og leken. Smaken var også ganske god, en havsmak uten like, hadde det ikke vært for følelsen av å svelge saltvann i tillegg til skjellet, tror jeg at jeg hadde elsket det. For saltvannsmak. Det var det. Litt mye Atlanter i et svelg, men absolutt overkommelig. Avlikevel håper og tror jeg at jeg en dag lærer å elske østers like mye som jeg nå elsker blåskjell, som kunne ha litt den samme startsopplevelsen. Gleder meg allerede til neste gang. Å utvikle egen smak og smaksaspekter er kanskje det morsomste og mest spennende jeg vet. Hvordan sansene mine utvikler seg fra gang til gang, og hvordan jeg plutselig kan synes noe jeg aldri før har likt er godt. Tror jeg blir en østersspiser innen kort tid.

Jeg lurer noen ganger på om smaksløkene mine er litt overmodne, eller om min indre stemme om å ville smake på alt bare har gjort meg gal. For er det normalt å elske mat og smak så mye når man kun er sytten år? Kanskje jeg er gal. Vertsfamilien sier de er helt overasket over hvor mye jeg smaker og spiser, og at de aldri hadde trodd jeg skule like alle de rare ostene de hoster opp. Apropos, på torsdag fikk jeg virkelig øynene opp for roquefort. Har alltid kunnet spise det, men aldri syntes det har vært sånn helt hundre. Før nå. Plutselig er jeg nå helt hekta.

Diskuterte dette med Tone, ei annen som går på kokkeskole i Frankrike, og hun har ikke den samme overbevisning om ost. Konklusjonen ble at jeg tror jeg er litt gal.

Nå ble det litt mye nerdeprat om smak. Vi blogges.

Familieselskap

I går, da jeg satt og leste, kom det plutselig en hau av familemedlemmer, tanter og fettete og brødre og svigerinner. Før jeg ante ord av det var årets kjernefamiletreff i gang. Mat, vin, klar, ferdig, gå! Jeg gikk og la meg i firetiden. Å hei du.

Jeg våknet kvart over syv, lys våken, så hele formiddagen har jeg liggi og lest. Øya er fullført og en ny bok er påbegynt. Etter kun tre timers søvn var det virkelig deilig å ikke ha noe på lista. Avlikevel kjenner jeg at jeg ikke er helt i toppform. Nå er jeg faktisk en smule sliten.

Øya var god. Ikke så formidabel og fantastisk som jeg kanskje kunne tenke etter alt godt jeg har hørt om den, men absolutt en søt bok.i dag er det forresten 7uker til jeg kommer hjem. Hurra.

Nå har dag to av famileselskap begynt, og vinglassene ble fylt for en time siden, og nå kom akkurat to digre fat med østers på bordet. Første gang for meg. Ble plutselig veldig spent. Vi blogges.

Fisk og toast

Forskjellen på mannlige og kvinnelige forfattere er at karakterene i bøker skrevet av kvinner røres det ut to skjeer sukker i kaffen, mens i verk skrevet av menn står det ingenting om kaffen drikkes sort eller ei.

Det er i hovedsak det jeg har funnet ut de siste dagene. Vet ikke helt hvor stor forskjell det utgjør for at det er et godt verk eller ikke, men det er ihvertfall en forskjell. Er menn mindre opptatt av detaljer enn det damer er, eller er det slik at menn tar rutiner som en selvfølge og ikke gidder å skrive noe så selvfølgelig som å ha sukker i kaffen? Ikke vet jeg. Personlig har jeg verken skrevet en bok, eller hatt sukker i kaffen, så jeg vil ikke se meg kvalifisert til å svare på det.

Vi er hos besteforeldrene i familien denne uken. Og disse er virkelig besteforeldre, gamle og koselige. Da de ikke snakker et ord engelsk og min fransk ikke er mye å skryte av har mye av min tid igjen gått til lesing. Dermed er jeg nesten halvveis i øya. Forsåvidt en ganske bra bok.

I dag var jeg tidlig oppe. Virkelig tidlig. Jeg har vært å fisket med Jules hele formiddagen, skuffelsen var ikke kjempe stor da det ikke ble noen fisk, men litt kjipt var det. Fikk i allefall fire timers frisk luft og stille lesestund.

Se for deg at du ikke har spist på ni timer, og da det endelig er middag blir du møtt med et toastjern på spisebordet. Skuffelsen var stor. Virkelig stor. Nesten så jeg trodde det var en spøk. Jeg har aldri vært et særlig toastmenneske, og aldri skjønt folks begeistring av presset, varmt brød.

I går ble mine meninger om toast kraftig endret. I Frankrike er ikke toast ekkle loffskiver, druknet i ketchup og en ussel skinkeflekk fra FirstPrice strødd ihjel med ost. På bordet kom et fat med nøye utvalgte oster, smør og krukker med sennep, samt et stort fat med vellasoterte skinker, alt mellom kokt og speket. Fellesskapet rundt et toastjern kan bli stort, og smaken av sennep, skinke og smeltet chevre, med små biter av roquefort i det hele ga meg en openbaring om toast. Sammen med en spiresalat vendt i en vinnaigerette av balsamiko var det hele så magisk at jeg i det øyeblikket aldri ville spise noe annet igjen.

Jeg har blitt en toaster.

Badekar, plis

I dag er en sånn dag hvor jeg egentlig bare har lyst til å ligge i et badekar, omkranset av telys og musikk fra høytalere fra et annet rom.

Er ikke sikker på hvorfor, men jeg hadde gitt alt i verden for å få noen timer i et badekar akkurat nå. Som om kroppen og sjelen min trenger det for å bli tilfreds. Så om du har et bad med badekar du vil låne bort noen morgentimer i juleferien, skrik ut, da kommer jeg.

Sånn bortsett fra å drømme om badekar og duftlys og badeskum, har jeg kommet så langt som til slutten av Senor Peregrino. Bare 40 sider igjen. Regner med den er et ferdig kapittel (hehe) i livet mitt senere i kveld. Da begynner jeg mest sannsynlig på Øya. Den bør være bra, da både mamma og mormor har sendt meg den, slik at jeg har to helt like eksemplarer. Er den bra kan jeg jo da faktisk lese den to ganger.

Jeg synes å ha hatt rimelig rett om boken jeg nå leser, ganske fin og godt lesestoff, men ingen høydare. Absolutt en kjærringbok. Er litt uenig med omtalene på baksiden at den er årets leseropplevelse(anno 2006), men den er på ingen måte dårlig. Bare litt platt. Uansett er det fint tidsfordriv og gir en passe mulighet for lett ettertanke. Helt ok. Anbefaler den som noe å vile øynene på mellom lenger og mer dype bøker.

Det var ikke meningen at dette skulle bli en bokrapport eller en form for anmeldelse slik jeg skrev uttallige av på ungdomsskolen, men plutselig løp fingrene berserk over tastaturet og nå kan du lese om mine siste dagers leseropplevelse. Slik ble det, og det er greit. Jeg drømmer stadig om det badekaret da.

I går.

Kort oppsumert. Jeg spiste i går kveld. Kort oppsumert.

Du vet når du ikke har spist siden lønsj, og middagen ikke kommer på bordet før klokken halv tolv, når du har så lite energi at du ikke vet om det lureste er å spise eller å legge seg? Valget mitt falt på å spise. Mat. Mye mat.

Ser en bortifra den to timer lange appretiffen startet måltidet med en carpaccio av kamskjell, etterfulgt av havsneiler og chilimajones. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg syntes om de sneglene. Verken vondt eller ekkelt, men ingen favoritt. Jeg regner med det kan bli som med blåskjell. Litt rart og merkelig før man en dag plutselig elsker det. Jeg gleder meg til å elske det.

Etter en seriøs utvidelse av smaksmot med sneglene, kom mer kamskjell, denne gangen stekt i smør og flambert i cognac, på bordet. Jeg liker kamskjell. Så et digert fat med små søte fisk, planert og smørstekt, og så mye bein, små som nåler på grantrær, som satte seg i tenner og i halsen. Hadde det ikke vært for min indre overbevisning om at jeg vil og skal like alt, kunne disse beina tatt knekken på meg.

Hvis du nå tror jeg var mett, tror du riktig. Men når du er i et franskt hjem og spiser fransk mat, er det jo for dumt å stoppe etter fjerde rett. Osten kom på bordet, etterfulgt av en paiform med en mystisk sjokoladepaikake, som ikke kunne tas ut av formen. Den eneste fornuftige måten å spise den på var tydeligvis at alle stakk skjea si opp i formen og gafflet i seg. Eilif lo. Kaffen kom på bordet. Kaffen ble drukket. En eplekakepai kom på bordet. Eilif lo mer og utbrøt av sine lungers fulle kraft noe han aldri ville trodd han skulle si «skal vi virkelig spise mer nå?». Spørsmålet fikk et fint ja, og en eske med marrokanske småkaker kom på bordet i følge med fjorårets flaske lokalproduserte julebrennevin. Takk og god natt. Mett.no.

Jeg er ikke helt sikker på hvor lenge hele denne spiseseansen varte, iogmed klokken stilte seg en time tilbake i løpet av all denne mumsingen. Uansett, det ble sent.

Det høres kanskje ut som at jeg ikke koste meg. Joda, jeg gjorde det. Det var en fin kveld. Men spørsmålet og svaret på hvor mye det skal være mulig å trøkke i seg i løpet av en kveld, er nå utvidet betraktelig hos meg. I dag angrer jeg avlikevel på at jeg ikke tok flere bilder, men sjokket av overflod hindret meg en rekke ganger.

Jeg spiste ikke mye frokost i dag.

Matmarked

Man kan vel ikke være annet en lykkelig, når man blir dratt med på det lokale matmarkedet?

Det er iallefall lykke for meg. Kall meg gjerne enkel, men dette vil jeg leve på lenge. Lokale, sunne, ferske råvarer til en slikk og ingenting er kanskje det som får smilet mitt til å vise seg på sitt sterkeste. Altså, jeg smiler i dag.

I kveld skal Orane og jeg lage middag, fisk står på menyen. Jeg har enda ikke fått med meg hva slags fisk det er, bortsett fra at den var billig, siden vi kjøpte den etter klokken tolv, og ikke før. Hva slags fisk det er har vel egentlig ingen ting å si, så lenge den er fersk. Fersk fisk er kanskje det beste jeg vet å jobbe med, så da vi var på markedet i sted, og jeg så bod opp og bod ned fylt med fisk og skalldyr, rett fra havet, gliste jeg fra øre til øre. Fikk meg også til å savne tiden min på Brødrene Berggren i Sandefjord. Lukten av salt hav og smørflyndre kan vel neste ingenting måles opp mot?

Etterhvert dro vi videre, satt oss ned for et glass hvitvin og prat. Vin før lunsj, og livet er fint. (Det hørtes kanskje litt engstelig ut for min egen del)

Nå er derimot lunsjen fortært og planlegging av neste måltid har allerede begynt. Før jeg viste ord av det var jeg plutselig halveis i boken min i går, og det passet egentlig veldig fint, for like etter jeg postet forrige innlegg, kom postmannen med pakke til meg(hurra). Flere bøker fra mormor, så nå trenger jeg ikke bekymre meg for lite lesestoff en tid fremover. Men jeg tar avlikevel i mot flere bøker. Fortsetter denne leselysten er jeg nok gjennom de fleste ut november, om ikke før!

Nå begynner filleteringen, så vi blogges.

Bøker, nerd, meg

Dagene går i et. Jeg er blitt enda mer overbevist om at Bordeaux er noe av det mer fantastiske verden har å by på. Jeg har nye sko og gode minner. Lest ut boken min har jeg også gjort. Ferie er deilig.

Apropos bok. Her om dagen fikk jeg en pakke med bøker fra mamma. Det var glede. Så nå leser jeg Senor Peregrino. Mistenker den for å være en skikkelig kjærringbok, som alle norsklærere ville elsket. Foreløpig positiv til den altså, jeg liker det. I tillegg har flere nå begynt å spørre om jeg vil de skal sende ned, og det setter jeg bare pris på.

Send en bok a.

Jeg har alltid forundret meg over folk som leser hele tiden, har planlagt sine neste bøker å lese før de engang er halvveis i det de leser, og som kan gå på nordli og kjøpe en bok sånn helt spontant. Plutselig har jeg blitt sånn selv. Vet ikke helt om jeg liker det, for etter min egen mening oser det ganske nerd av slike folk, men da jeg gikk forbi en bokbutikk i LaRochelle i går, kjente jeg plutselig en dragning og lengsel til å se hva de hadde i hyllene. Jeg er offisielt en kjiping.

Det er ikke meningen at dette skal være en bokblogg (selvom en kategori kunne vært gøy, men det synes jeg nå sikkert bare fordi jeg har blitt kjip), men jeg er virkelig fortapt i bøker om dagen. Bør kanskje få meg en ny hobby? Et marsvin eller noe?

Relativt dårlig ide. Desutten liker jeg ikke tanken på å nyte et marsvin med en varm kopp te. Tror jeg holder meg til bøker med det første. Uansett, livet er fint, bøker er fint, vi blogges

Som et eventyr

God morgen bloggen. Ferie er deilig. Kort oppsummert har jeg lest, spist og drukket te. Ganske avslappende. Var på en liten to timers sopptur i går også. Området rundt her vi bor er virkelig fint. Akkurat slik som i eventyrbøkene foreldrene dine leste for deg da du var liten, beskrev vertsfaren min det. Og det er faktisk det. Utrolig idyllisk. Men jeg lurer da på, vil man kunne si det til denne generasjonens barnehagebarn? Det tviler jeg på. For dette er virkelig ikke kulissene til et homoeventyr. Ingen paljetter, intet glitter.

Uansett, glitter eller ei, dette er som et vanlig eventyr! Nå reiser jeg til Bordeaux. Tjolahopp!