Potetelsker

I går ble jeg invitert på lunsj hjem hos en lærer. det var veldig, veldig hyggelig.

Verden er rar. I fjor høst var det en gjeng franskmenn på Greveskogen, de spiste i Grevinnen, restauranten på skolen, så rundt i Tønsberg og Vestfold og hvordan utdanning og yrkesfag er i Norge. Jeg var en av kokkene som lagde og la opp maten, og da de dro, stilte alle elevene seg på en rekke og hilste de farvell. Au revoir lød det noen titalls ganger i lokalet. Blikket mitt møtte en pen dame, det holdt maks i tre sekunder. –Au revoir.

Hadde jeg da blitt fortalt at jeg om ti måneder skulle spise lønsj hjemme hos den samme damen sammen med mannen hennes hadde jeg ikke trodd det.

For hva er egentlig sannsynligheten for at jeg møter min fremtidige kontaktperson i Frankerike en mørk novembermorgen i Tønsberg, et halvt år før jeg engang vet om muligheten og opplegget og min helt uventede fremtid. Synes det er helt fantastisk rart.

Uansett lønsjen med Pascale og hennes mann var virkelig hyggelig. Vi snakket om alt mulig, Frankrike og Norge, famile og fremtid. De hadde lagd en salat med røkt makrell, og etterosten var fantastisk. Det var utrolig koselig og hyggelig, men det søteste var ikke det at jeg ble invitert hjem til de, men de hadde kokt tre-par poteter, for var det en ting Pascale hadde fått med seg da hun var i Norge, var det at nordmenn forguder poteten. Jeg trodde egentlig ikke jeg gjorde det, men da jeg endelig fikk den deilige, faste jordveksten på tungen, etter tre uker uten, kjente jeg et hint av nostalgi, tilhørighet og savn.

Rart er det, jeg er egentlig ikke noe særlig til potetelsker, men det er den beste følelsen jeg har hatt på lenge. Potet er godt.

Jeg skulle gjerne fristet dere med bilder av den fantastiske poteten min, men følte det var for dumt og frekt å ta frem mobilen under en finere lønsj. Dessuten vil jeg at dere lesere skal bruke fantasien deres og la hjernen finne ut hvordan det var og så ut. Kreativitet er mangelvare i våre dager, og er viktig for at verden skal gå videre. Så vær kreativ nå. Au revoir.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s